Når var det jeg sluttet å speile meg i butikkvinduer og blanke flater jeg tilfeldigvis gikk forbi? Jeg husker ikke. Antakelig skjedde det gradvis. En gang møtte jeg blikket mitt i speilet, og ble for første gang forskrekket over de plutselig innsunkne kinnene og de dype foldene i panna. Siden skjedde det flere ganger: Jeg så huden på halsen, tynn som kreppapir. Jeg så hendene mine rundt rattet på bilen, med tykke blodårer som buktet seg under en hud oppsprukket i tusen deler, likt et butikkvindu øyeblikket før det kollapser i en haug på fortauet. Jeg så øyelokket som poset seg over vippene etter en litt for sein kveld. Og til slutt begynte jeg å vende meg bort. Jeg husker ikke akkurat når det var.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
