Visegruppa Bare folk finner balansen mellom vidd, brodd og lette melodier.
Noe tror jeg & noe vet jeg
Apollon
Det er få forunt å gjøre byråkratisering til romantisert visekunst. Men det bergenske ensemblet Bare folk klarer å få vittig og jazza poppoesi ut av den politiske hangen til å sette ned et utvalg, som – heng med – skal se på om noe kanskje kan tenkes å kunne gjøres med noe som allerede nok skulle vært gjort.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.