Akkurat nå

Jeg reiser aleine 2

Rægerocker

Ok. Vi er på Schiphol. Jeg har trosset både spektakulært elendig fysisk form og grunnleggende anstendighet, spurtet det som føltes som minst hundre mil (de derre rullefortauene er alltid ute av drift når man trenger dem som mest), albuet meg fram mellom livstrøtte småbarnsfamilier og sikkert veltet et par rullestoler på min vei. Jeg rakk flyet til Marseille, mot alle odds.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Akkurat nå

Jeg reiser aleine 3

Vi er (fortsatt) på vei til Marseille. Vi er (fortsatt) på Schiphol. Vi er (fortsatt) overopphetede etter joggetur 1, joggetur 2 og et sett komplekse psykosomatiske stressreaksjoner. Det viste seg heldigvis at det å rekke flyet til den uventede og høyst uønskede mellomlandingen i Paris ble en smal sak, iallfall med den logistiske farsen som nettopp hadde utspilt seg i naboterminalen friskt i minne. Det er det som er så flott med traumer. Alt annet virker ganske lett etterpå. Enda lettere blir det når flyselskapet oppgraderer deg til businessklasse for å unngå kjeft og/eller søksmål.

Rægerocker

Jeg reiser aleine 1

Over de neste dagene vil jeg ta dere med på en reise. Nærmere bestemt en reise til alle enslige kvinner på jakt etter seg selv, meningen med livet, sjelefred og alt det drittet der sin drømmedestinasjon: Provence. Det er bare å spenne setebeltene. Denne turen var nemlig turbulent, og du vil ikke tro hvor en rekke dårlig avgjørelser førte meg. Reisen starter som kjent lenge før man setter seg på flybussen. Det gjorde også de dårlige avgjørelsene. Jeg valgte nemlig 06.30-flyet fra Gardermoen til Schiphol – og tenkte at en halvtimes mellomlanding der kom til å gå bra. Ikke book det tidligste flyet. Du kommer til å gråte deg i søvn etter å ha stilt vekkerklokka på 03.45 (og 03.46, 03.47 og 03.53).

Rægerocker

Løping

Så har dagen atter en gang kommet til hovedstaden. Norges største idrettsarrangement: den sagnomsuste Holmenkollstafetten. Siden sin oppstart i 1923 har det skjedd mye både i hovedstaden og verden, men at det var mye folk i sentrum også for 100 år siden tviler jeg ikke på. Jeg tipper intensjonen ved opprettelsen av stafetten var å samle folket og bedrifter rundt et felles arrangement, hvor Rita fra regnskap og Kristian fra salg kunne møtes utenfor kontoret og snakke om noe annet enn lønnsslipper og provisjon. En sympatisk idé som dessverre møter en usympatisk verden. For som med alt annet har jeg gjennom årenes løp blitt vitne til at Holmenkollstafetten, sakte, men sikkert, hovedsakelig har blitt til en æressak for mannlige mellomledere i næringslivet. Jeg vet ikke helt om man kan skylde på midtlivskrise eller om de opplever en generell skuffelse over egne livsvalg på andre områder, men det er noe fascinerende med ledere som helt uironisk legger all sin identitet i å slå konkurrenten i Holmenkollstafetten. For når all glede over samhold og lagbygging innad på arbeidsplassen må vike for å kunne slå i bordet med den beste tida, så ryker dessverre deltakelsen til Rita.

Buster