Det er ikke lenger sånn at det henger ukrainske flagg overalt i Polen, slik det var rett etter det russiske storangrepet på Ukraina i 2022. Den gang gjorde den massive polske støtten til Ukraina og flyktningene derfra inntrykk på resten av Europa. Nå ser mye av denne støtten ut til å forvitre.
Polakkene skal velge president 18. mai. Valgkampstrategene studerer meningsmålinger og fokusgrupper, og de noterer seg strømninger i velgermassen. «Velkomstkultur» er erstattet av folkelig bekymring for at ukrainerne i Polen belaster velferdsordningene.
Dette har vært et yndlingstema for ytre høyre-kandidaten Sławomir Mentzen. Han har lenge drevet kampanje mot det han kaller «ukrainifisering av Polen» og snylting på det polske velferdssystemet.
Der har han nå fått følge av presidentkandidat Karol Nawrocki. Han representerer den nasjonalkonservative fløyen i polsk politikk. De satt med makten i åtte år fram til 2023s, og styrte landet da Polen svingte seg opp som foregangsland i støtten til Ukraina. Men nå vil Nawrocki at polakker skal gå foran i køen til skoleplass og på legesentrene og at ukrainerne skal motta færre sosiale ytelser.
Mer overraskende er det kanskje at sentrum-høyrekandidaten Rafał Trzaszkowski er ute i samme ærend. Han forslår at ukrainere i Polen skal få mindre barnetrygd enn polakker. Trzaszkowski er borgermester i Warszawa og regnes ellers som temmelig moderne og liberal. Det vekker oppsikt at han tyr til ett av høyrepopulismens mest velkjente knep, nemlig å peke på utsatte grupper og si at de nyter godt av urettmessige velferdsgoder.
I andre valgomgang kommer Trzaszkowski til å være avhengig av å få noen av Mentzens stemmer, og i Mentzens nokså mangslungne velgerskare er det en god del ultraliberalister. De tiltrekkes av alt som kan redusere utgiftene til fellesgoder.
De to venstrekandidatene Magda Biejat og Adam Zandberg står fjellstøtt både på støtten til Ukraina og til ukrainerne i Polen. I det hele tatt er det sånn i Polen at jo lenger til venstre man står, jo mer pro-proukrainsk.
«Velkomstkultur er erstattet av folkelig bekymring»
Særlig økonomisk rasjonelt er det ikke å hakke på ukrainerne i Polen. Polen trenger arbeidskraft. Derfor er det innført forenklede prosedyrer for å få oppholdstillatelse. Mens de nasjonalkonservative styrte landet, fikk de polske konsulatene beskjed om å raske på med utstedelsen av visum til arbeidsføre søkere fra Asia og Midtøsten. Det skjedde i det skjulte og etter påtrykk fra bemanningsbyråene. Overfor velgerne spilte regjeringen på fremmedfrykt og lovte å hindre innvandring. I dag er det litt over én million utlendinger i arbeid i Polen. Av disse er 67 prosent ukrainere.
Utfallet av presidentvalget har betydning for hvordan Polen håndterer uoverensstemmelsene med Ukraina om hvordan historien skal forstås. Nasjonalistisk minnepolitikk er dominerende i begge land. Minnepolitikk går ut på å oppdra innbyggerne i én offentlig godkjent – og politisk motivert – fortelling om eget lands fortid.
Det er de nasjonalkonservative som har det minnepolitiske hegemoniet i Polen, blant annet gjennom det innflytelsesrike Instituttet for det nasjonale minnet (IPN). Dette valgårets nasjonalkonservative presidentkandidat, Nawrocki, er faktisk direktør for IPN. Også Ukraina har et slikt minnepolitisk kontrollinstitutt – opprettet med hjelp fra IPN.
Nasjonalkonservativ minnepolitikk dreier seg mye om massakrer og andre overgrep, men stort sett alltid bare om overgrep mot egen etnisk gruppe. «Egne» forbrytelser blir dysset ned. Dessuten blir alle overgrep tolket inn i etniske rammer selv om de kan ha hatt andre årsaker. Sånn holdes gammelt nasjonalt agg ved like. Alternativet kunne jo vært å gå sammen om at overgrep er galt uansett hvem som står bak. Men akkurat dét sitter langt inne ettersom det ville innebære å gi slipp på den etniske offerstatusen, som er ett av nasjonalistenes viktigste aktiva.
Så lenge Moskva er temaet, er polske og ukrainske minnepolitikere helt på linje. Likevel råker de raskt i klammeri med hverandre. Polske og ukrainske nasjonalister har nemlig gjennom historien vekselvis begått overgrep mot hverandres befolkninger.
Selv ikke det russiske angrepet på Ukraina i 2022 fikk minnepolitikerne i de to landene til å dempe seg. Rett etter februar 2022 utlyste den polske utdanningsministeren en konkurranse blant skoleelevene om Volhynia-massakrene i 1943, da ukrainske ultranasjonalister massakrerte mer enn 100.000 polakker i det daværende Øst-Polen.
Ukrainske minnepolitikere var ikke snauere. Sommeren 2022 – da hele Polen stod på pinne i praktisk solidaritet med Ukraina – hedret de den ukrainske offiseren Petro Djatsjenko ved å oppkalle en gate etter ham. Djatsjenko deltok på den nazi-tyske siden da Warszawa-oppstanden ble slått ned. Denne oppstanden i 1944 krevde 200.000 polske liv.
Det er verdt å merke seg at russiske propagandamedier dekker de polsk-ukrainske uoverensstemmelsene livaktig og med dårlig skjult skadefryd. Det gjør at man kunne være fristet til å be Warszawa og Kyiv om å skjerpe seg, og i første omgang de polske presidentkandidatene.