Vi feirer dem som kjempet for Norges frihet 8. mai.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentDebatt
Sakprosa
«Norske klisjéer»
Det er alltid tankevekkende å lese Mina Bai, også i Klassekampen 8. mai. Hun har besøkt Furuset bibliotek som var «fylt med bøker om frigjøringshistorier fra folk med muslimsk bakgrunn». Hun beskriver fortellingene som «klisjé, rett og slett kjedelig – og ikke minst kolonialistisk». Samme dag fremhever krigsbarnet og tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, Odd Grann (92) til NRK «Debatten», hva vi fortsatt kjemper for: «Du ser rundt i verden hvor mange restriksjoner som legges på alle mulige ting, men her i Norge har vi stor frihet. Og heldigvis relativt lite misbruk.» Bai skriver: «Det er klart at det i Vesten er mye søkelys på individuelle friheter (…) Samtidig blir ikke disse innvandrerhistoriene særlig originale eller autentiske når Kultur-Norge kjører et såpass ensidig narrativ om hvor forferdelig islam er som kultur og religion – og samtidig ikke forteller historier om opprør mot presset fra storsamfunnet.» Alle slags troende skal ha sin selvsagte plass som jevnbyrdige borgere i Norge. Men Bai underslår den rådende fundamentalistiske praksis (både i statsstøttede moskeer og skrifttro sekter) som er direkte i strid med norsk grunnlov og samfunnsånd.
Nora TaksdalHistorie
Nordmenn og normannere – en gang for alle
Mitt utgangspunkt er avdøde pave Frans beskrivelse av nordmennenes middelalderhistorie som forbilledlig, og Vatikanets løfte om at de vil frigi dokumentene som beskriver deres nytestamentlige kristne praksis med den konsekvens at historien vil bli skrevet helt om. Gjennombruddet for denne nytestamentlige kristendommen kom i fotsporene på William Erobreren, da nordmennene grunnla den britiske sivilisasjon. Når historikerne som opplevde og beskrev heltene i denne kristne revolusjonen som nordmenn, henger det sammen med at det var de norske ynglingekongene som førte an og ledet dette storslagne kristne opprøret. Harald Hårdråde, som femten år gammel kjempet side om side med halvbroren sin, Olav den hellige i slaget på Stiklestad, og som rømte til Kiev hardt såret for å berge livet, var en av dem. Venetianerne hedrer ham med en gedigen gresk løve med innskriften Harald og hans menn slo de greske opprørerne ved Pireus i 1036, skrevet med runer på løvens hvite marmorhals. Sigurd Jorsalfare, som samlet nordmennenes besittelser på Irland, Shetland, Hebridene, Færøyene og Orknøyene til et norsk kongedømme med sete på øya Man, før han som Europas kanskje mektigste konge, forandret alt da han i 1110 kronet den femten år gamle Roger 2 til konge på Sicilia, er en annen. For dette maktgrepet fikk store politiske konsekvenser. Den femten år gamle Roger sto nemlig ikke tilbake for noen. Han satte kong Henrik 1 av Englands rådgiver i statsvitenskap, Thomas Brun, til å utarbeide lovene det økumene fellesskapet skulle bygge på, med den arabiske tittelen Kaid, leder for Diwan, som navn på det øverste råd. Deretter satte han seg ned med Brun, den arabiske vesiren i Palermo, Christodulus, og den greske generalen Georg av Antiokia og trakk opp grensen mellom kirke og stat på mål av den romerske keiserstaten. Korstog ville Roger ikke høre snakk om. Han levde som araber, kledde seg som araber, giftet seg arabisk, gjorde arabisk til handelsspråk og dinaren til rikets offisielle valuta.
Truls ØhraIsrael
Moralsk forfall – svar til Fosli
Halvor Fosli (9. mai) hevder i sitt svar til meg at Israel fører en moralsk og legitim forsvarskrig i Gaza. Han støtter seg til utvalgte militære kilder og avviser annen dokumentasjon som uttrykk for «anti-israelsk» aktivisme. Rapportene han velger å overse – fra Amnesty International, Human Rights Watch, FN, Leger uten Grenser, Euro-Med, Breaking the Silence og B’Tselem – tegner et annet, enhetlig og langt mer urovekkende bilde. Å benekte overgrep bare fordi den anklagede avviser beskyldningene, når lidelsene er synlige for alle er en underlig form for bevisvurdering, som neppe holder i andre sammenhenger. Det kan være verdt å lytte til militære eksperter, men kanskje ikke bare fordi de sier noe man selv er enig i? Det er nok lurt å også ta inn over seg hva menneskerettsorganisasjoner dokumenterer. Det er også verdt å merke seg at flere tidligere israelske soldater og offiserer har fortalt om forkastelige holdninger og systematiske overgrep mot palestinere. Det gjelder også den grove, seksualiserte volden som er dokumentert i Sde Teiman-fengselet, også i israelske medier. Når voldtekter ikke bare skjer i varetekt, men etterpå bagatelliseres av politikere – mens overgripere gjøres til helter – da er vi forbi forklaringer om «noen råtne epler».
Shoaib Sultan