Ida Gilbert
I de profane dager
Flamme Forlag, 176 sider
Jeg husker tydelig dagen jeg trådte inn i min barndoms kirke etter at den hadde blitt omfattende pusset opp. Nå var mørke murvegger byttet ut med lyst treverk, kirkebenkene byttet ut med enkeltstående trestoler, og vindusrekker langs taket lot dagslyset uhindret flomme inn. Presten virket usikker på hvordan han skulle forvalte all plassen han hadde fått i det voldsomt utvidede rommet mellom alteret og skipet, og da noen mot slutten av gudstjenesten holdt opp et blågrønt skilt med stor DnB-logo for å samle inn kollekt via Vipps, snudde jeg meg misbilligende rundt for å se om det var noen som tenkte det jeg tenkte. Var det ikke liksom noe som … manglet?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
