Jonas Bals skriver 3. mai: «Vi trenger å utvikle våre egne svar og vårt eget språk i møte med en Elon Musk som erklærer at empati er Vestens største svakhet, eller en Andrew Tate og en Jordan B. Peterson som innbiller gutter at det å være mann er om å dominere og kontrollere.»
Allerede abonnent? Logg inn
Æ og han pappa har kjørt fire tima med snøscooter for å komme hit.» Skuespilleren som fikk høre disse ordene, jobber i Skuespiller- og Danseralliansen, SKUDA. Det visste ikke gutten noe om. SKUDA hjelper frilansere med å bygge bærekraftige karrierer. Hvis skuespilleren ikke hadde jobbet der, kan det godt hende at den vesle gutten ikke tatt turen med faren sin. For å se teater i Vadsø. Da hadde kanskje heller ikke klassen til den seksåringen som kom til Norge tre år gammel, fra et land i krig, noen gang fått høre stemmen hans. Han hadde fram til da ikke sagt et ord. De hadde ikke fått oppleve at det var han som rakk opp hånda da skuespilleren spurte om noen kunne hjelpe henne med noen replikker. Lærere og medelever så engstelig på hverandre, men så fikk de høre ham gjenta replikkene han fikk av skuespilleren, med en klar og tydelig stemme. Fra da av brukte han stemmen sin, han ble en viktig, liten person i klassen og fikk mange venner. Teater ga ham denne muligheten.
Duc Mai-TheI en kommentar i Klassekampen 1. november hevder Bjørgulv Braanen at en av grunnene til at Ine Eriksen Søreide nølte med å stille som lederkandidat, er hennes arbeiderklassebakgrunn. Ifølge Braanen har ikke Eriksen Søreide fått «de store hagers selvtillit inn med morsmelka», slik som hennes – inntil nylig – potensielle utfordrere Nikolai Astrup og Peter Frølich. Braanens klasseanalyse bygger på ideen om at ressurssterke mennesker – født inn i flotte familier med store hager – opptrer i offentligheten med en selvfølgelighet som kun er dem forunt. De tviler ikke på om de er verdt å lytte til, i motsetning til oss andre dødelige. Analysen treffer ofte, men her kommer den til kort. For nå er fasiten klar: Ine Eriksen Søreide ønsker å bli Høyres neste leder. Vi kan fortsatt spekulere i hvorfor beslutningen satt langt inne.
Herman Midttun TobiassenDeler av venstresiden har et helt egen nivå av intellektuell latskap i møte med konservative kristne standpunkter. I stedet for å forsøke å lytte og forstå, henter man frem de mest endimensjonale klisjeene om kalde mennesker som er mest opptatt av å fordømme andre og «vifte med sin moralske pekefinger». Torsdagens utgave av Klassekampen inneholder to gode eksempler på dette. I en ellers god omtale av filmen «Unge mødre» klarer journalist Guri Kulås å hevde at Dardenne-brødrenes pro life-verdier i denne (og andre) filmer er noe helt annet enn den kristne holdningen til abort, fordi «prinsippfaste» antiabort-politikere er «ignorante om kva valet inneber for de unge mødrene og kva det krev av samfunnet rundt dei». Ja vel? Det er typisk KrF-politikere å bare være opptatt av å begrense kvinnens valg og ikke av å legge til rette for et barne- og familievennlig samfunn? Det er en frisk og fordomsfull fordømmelse av en hel gruppe mennesker, pent plassert i en filmanmeldelse. Det andre eksempelet er Rania al-Nahis kronikk om troens forpliktelse. Her sier hun at kristenkonservatives holdning til livets verdi er inkonsekvent fordi de angivelig lukker øynene for lidelsene i Gaza. La oss legge til side diskusjonen om hvorvidt åpne øyne for barns lidelse krever et bestemt syn på den politiske dimensjonen av en konflikt.
Egil Husby