DebattElektrifisering av melkøya

Hvor ble det av frihetskampen, Venstre?

RYSTET: Eri Melhus. RYSTET: Eri Melhus.

I 2019 stod jeg sammen med mine partikollegaer i Venstre på fakkeldemonstrasjon for Repparfjord. Vi kjempet for naturen og for samiske menneskerettigheter. Akkurat som vi gjør nå, i kampen mot elektrifiseringen av Melkøya. Det var Venstre som lærte meg om den grønne kolonialismen i Sápmi. Denne uka ble partiet selv en bidragsyter til det samme, ved å forhindre stans av elektrifiseringa av Melkøya.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Debatt

Usa

Feil­les­ning?

Kristin Asdal forsøker å avfeie min kritikk av hennes artikkel 12. april med at jeg bedriver feillesning. Mon det? Et hovedpoeng for meg er at man må forsøke å forstå målet for Trumps tiltak mot universitetene, nemlig å reversere de destruktive følgene av DEI-ideologien som er blitt implementert av fanatiske aktivister. Dette interesserer ikke Asdal. Men det er på ingen måte irrelevant, som hun hevder, siden hun selv har trukket inn Robert Merton som støttespiller. Jeg er redd det er Asdal som har gjort seg skyldig i feillesning – av Merton.

Ideologi

Slipp gutta fri, men bare på den rette vei

Jonas Bals skriver 3. mai: «Vi trenger å utvikle våre egne svar og vårt eget språk i møte med en Elon Musk som erklærer at empati er Vestens største svakhet, eller en Andrew Tate og en Jordan B. Peterson som innbiller gutter at det å være mann er om å dominere og kontrollere.» En slik reduksjon av hva disse skikkelser prøver å fremme, og å fullstendig ignorere deres forsøk på å artikulere «maskuline krefter», er ganske misvisende. Folk ser ikke til Tate og Peterson for ideologi, men for å styrke sitt autentiske selv i en utfordrende verden. Især gjelder dette Peterson. Enten han bruker hummer eller sjimpanse som eksempel, så er poenget å bygge kompetanse og gå imot kortsiktige løsninger.

Fagbevegelsen

LO og politikken – en advarsel

Ukas valg av ny LO-leder har utløst debatt og frustrasjon i flere deler av fagbevegelsen. I mitt tilfelle handler det om Creo, men det kunne like gjerne vært El & IT, Fagforbundet, Handel og Kontor eller NTL. For dette handler ikke om én bransje – det handler om en fagbevegelse som i økende grad velger å være partipolitisk tydelig, heller enn samlende. Problemet er dette: Hvordan kan en fagforening være representativ for alle medlemmer, når den samtidig fronter én side i det politiske landskapet? Creo – og LO – har utvilsomt spilt en avgjørende rolle for norske arbeidstakere. Men vi må ikke glemme at dagens arbeidsliv er mer sammensatt enn noensinne. Mange av oss selvstendige næringsdrivende opererer enten som enkeltpersonforetak eller gjennom egne små aksjeselskaper.