Den første gangen Rose Lamy oppdaget at hun var harry, var på et nachspiel i Paris. Det var 2001, lufta var røykfylt og sofaen slitt i studentleiligheten som var full av politisk engasjerte unge mennesker. En plate med Joe Dassin ble lagt i spilleren, og Lamy reiste seg spontant for å danse. Hun sang med på strofene, til hun oppdaget at de som var rundt henne oppførte seg så … overdrevent? De gjorde store, liksom-dramatiske armbevegelser, sang ut teksten som om den var en opera, og brøt ut i latter. Det som for henne var inderlig og oppriktig, var for de andre humor og ironi. «Dette er min guilty pleasure!» ropte en av dem, og mens Lamy, lynraskt, svarte «min også!», rant det kaldt nedover ryggen hennes. Hva hadde hun egentlig gjort seg skyldig i?
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
