Skiftende landskap

Det er litt merkelig timing å skulle snuble over en utstilling med tekstilkunst i Trondheim akkurat nå, som ikke er en del av den ellers forsiktig sagt dominerende Hannah Ryggen-triennalen.

Men, litt bortgjemt i første etasje til kunstforeningen, hvor de i hovedsak driver restaurant og man forstyrrer folk som sitter og spiser når man kaver rundt og ser på kunst, foregår altså det som sannsynligvis er den mest konsekvente utstillingen i byen akkurat nå: Kristina C. Karlsens stedsportretter. Én kunstner, og én måte å gjøre jobben på.

Utstillingen består av kombinasjonen tufting (teppeknyting) og naturlandskap, med bare ett avvik; en svær, blå, strikket bølge av noe som er like deler fiskegarn og drømmefanger.

Effekten er som å gjenkjenne noe selv om man har mistet brillene. Et fragmentert, assosiativt blikk på omgivelser man ikke nødvendigvis har oppsøkt mange ganger, men likevel husker.

Eller, jeg aner ikke noe om utgangspunktet – det kan like gjerne være permanent som temporært, men verkene beveger seg såpass hyppig mellom by og natur, og gjennom de aller fleste årstider, at den litt diffuse effekten av teknikken tilsier at det i grunn kan foregå hvor som helst.

Det er ikke så viktig, all den tid man fornemmer både temperatur og lukta av nyklippet gress i disse arbeidene, eller hvor stille det kan være i vinternatta etter at en halvmeter snø har lagt seg som solid lyddemper over nærområdet.

Det er svært sanselig, dette, og på en måte mer overbevisende enn et hvilket som helst landskapsmaleri, siden det foretar en fullstendig uventet bypassoperasjon forbi den refleksmessige lysten til å se skarpere konturer, og går rett inn i følelsen av å vite nøyaktig hvor disse stedene befinner seg geografisk.

Men så går man nærmere og da blir alt bare fluffy og fullt av tråder, akkurat som når man ellers anstrenger seg for å huske noe riktig.

Men når jeg for tredje gang forstyrrer de folkene som sitter og spiser med å stå ved bordet deres og stirre på bildet på veggen (og ikke tro det er noe annerledes for meg – jeg er minst like forstyrret av at de sitter der og tålmodig prøver å late som at noe som helst med denne situasjonen er uproblematisk) vet jeg det begynner å bli dårlig med tid.

Jo kortere tid jeg bruker, jo mindre er risikoen for at det latente ubehaget vokser seg uutholdelig. Hvor besnærende ville ikke disse tingene vært gitt at det ikke satt folk og spiste i utstillingen?

Og hvor ofte imploderer hukommelsen i møte med materien på den måten som skjer her?