Den populistiske autoritarianismen, den som snakker varmt om demokratiske verdier mens den går til angrep på demokratiske prinsipper, presenterer oss med flere dilemmaer. Et dilemma det ikke snakkes så mye om, er hvordan vi unngår at all politikk reduseres til demokratiforsvar.
Det er to grunner til at dette vil være uheldig. For det første risikerer vi å svekke effekten av å peke på reelle brudd på demokratiske spilleregler. For det andre gjør det det vanskelig å kombinere forsvar med framskritt.
Det er spesielt avgjørende for venstresiden at den både klarer å forsvare demokratiet og formulere en politisk visjon som strekker seg utover dette forsvaret. Skal dette lykkes, bør demokratiforsvaret ta utgangspunkt i en minimalistisk forståelse av demokratiet.
Vestlig idéhistorie er rik på teorier om hva demokratiet er og hvorfor det er verdt å forsvare. Et hovedskille går mellom forsvarere av en minimalistisk idé om demokrati og teorier som fyller begrepet med flere lag av normativt innhold.
Ifølge minimalistisk demokratiteori kan ideen om demokrati kokes ned til en metode for å velge ledere. Valginstitusjonen er demokratiets kjerne. Den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter mente at et demokrati kjennetegnes av eliter som med jevne mellomrom må konkurrere med hverandre om velgernes gunst. Fokuset på konkurrerende eliter gjør at Schumpeters teori også omtales som en elitistisk demokratimodell.
En annen viktig forsvarer av en minimalistisk idé om demokrati er den polskamerikanske statsviteren Adam Przeworski. Przeworski, som blant annet forsket på hva som skal til for at unge demokratier overlever overgangen fra autokrati, la vekt på at alle samfunn er preget av konflikt. Vi er uenige om hvordan samfunnet bør styres og hvem som bør styre det. Konfliktene innebærer et voldspotensial som aldri helt kan elimineres. Demokratiet innebærer ikke noen løsning på disse konfliktene, mente Przeworski, men det gir en fredelig mekanisme for å håndtere dem. Demokratiets iboende verdi er at det er en fredelig måte å leve sammen på i uenighet.
Det er to forhold ved valginstitusjonen som gjør den egnet til å forhindre borgerkrig. Det første er løftet om et nytt valg om ikke altfor lenge. En valgseier er alltid midlertidig; det samme er et tap. Vissheten om at de vil få ny mulighet til å vinne makten, reduserer risikoen for at valgets tapere vil slåss for å gripe den. En blodig kamp om makten er mindre fristende når vi uansett bytter på å styre.
Strengt tatt ville man kunne oppnådd det samme med et myntkast. Det andre forholdet ved valginstitusjonen som gjør demokratiet egnet til å forhindre vold, er at valget avslører styrkeforholdet mellom grupper. Valgets tapere vet at de snart vil få en ny sjanse. De vet også at de for tiden er i mindretall. Det øker insentivet for å slå seg til ro med noen år i lojal opposisjon.
Det er mye vi forbinder med ideen om demokrati, spesielt på venstresiden, som ikke får plass i denne teorien. De færreste vil si seg fornøyd med demokratiet dersom det begrenser seg til at vi med jevne mellomrom kan velge hvilke av landets eliter som får styre.
Demokratiets kongstanke var opprøret mot kongen; ingen er født til å styre over andre. Men ideen om demokrati er fiendtlig innstilt til ethvert tilfeldig hierarki. Også i et demokrati finnes det legitime grunnlag for autoritet – foreldre har myndighet over sine barn, læreren må gis rett til å bestemme i klasserommet – men ideen om demokrati krever at vi gjør opprør mot alle former for tilfeldig sosial ulikhet. Enhver «naturlig» rangordning må veltes; enhver sosial sfære strukturert av et sosialt hierarki, endevendes.
Denne ideen om demokrati, som bærer løfter om en mer grunnleggende omveltning av samfunnsordenen, forbindes blant annet med Alexis de Toqueville. I sine reiseskildringer fra 1800-tallets USA ga den franske aristokraten en inngående beskrivelse av den nye verdenen som idealet om et demokratisk samfunn sprengte fram. Det grunnleggende vilkåret for denne nye verdenen var likhet.
Fra dette perspektivet kan ikke demokratiet reduseres til en metode for å velge ledere. I idétradisjonen etter Toqueville handler demokrati om å skape et samfunn hvor hvem som helst kan møtes og se hverandre i øynene som hverandres like.
Begge disse demokratiforståelsene er under press i dag. Konservative aktivister vil alltid forsøke å diskreditere mobiliseringer mot sosial ulikhet. Men dagens reaksjonære kulturkrigere går lenger: De forsøker å gjenreise ideen om at noen er mest egnet til å snakke og mest egnet til å styre, andre er mest egnet til å lytte og bli styrt. Noen er ikke engang egnet en plass i offentligheten.
Men kulturkrigen har også en annen funksjon. Mens befolkningen låses inn i en bitter konflikt med hverandre går autoritære ledere til angrep på grunnleggende liberaldemokratiske prinsipper og sentrale liberaldemokratiske institusjoner.
Begge ideer om demokrati må forsvares. Den progressive venstresiden må slå tilbake mot kulturkrigernes felttog mot sosial likhet og de autoritæres angrep på pluralisme. Men begge kampene er tjent med at man skiller mellom dem. De må føres på ulike premisser. Kampen mot den autoritære trusselen bør ta utgangspunkt i et forsvar av de grunnleggende spillereglene som gjør demokratisk konflikt mulig i det hele tatt.
«En blodig kamp om makten er mindre fristende når vi uansett bytter på å styre»
Demokrati er ikke ensbetydende med rettferdighet. Et demokrati kjennetegnes tvert imot av et mangfold av rivaliserende visjoner om rettferdighet. Det er blant annet konflikten mellom disse demokratiet skal hjelpe oss med å leve med, og prisen for å leve i et demokrati er at din visjon ikke alltid vinner fram.
Vi kan imidlertid kreve at alle aksepterer demokratiske spilleregler. Forsvaret av demokratiet må baseres på en idé om demokratiske minstekrav. Bryter du disse, har du ikke nødvendigvis rett til å delta. Det er dramatisk. Jo mer omfattende forståelsen av demokrati er, jo vanskeligere blir det å definere tydelige og prinsipielle minstekrav. Når selve systemet er under press, er det derfor klokt å vente tilbake til den minimalistiske demokratiforståelsen.
Her er fire demokratiske minstekrav som dagens autoritære populister bryter. For det første, demokratiet må kunne kreve at alle aksepterer utfallet av et valg, uansett resultat. Den som nekter å godta utfallet av frie og rettferdige valg, stiller seg automatisk utenfor det demokratiske felleskapet.
For det andre, demokratiet forutsetter pluralisme. Autoritære populister kjennetegnes av at de hevder å snakke på vegne av hele folket, eller «det tause flertallet». Dette gjør dem i deres øyne til folkets eneste legitime politiske representant. Konsekvensen er at politiske motstandere angripes som svindlere, velgerne som ikke støtter populistene, utdefineres fra folket, og valgnederlag avvises som juks.
For det tredje, i et demokrati er et valgtap aldri for alltid, og ingens makt er absolutt. Når de kommer til makten, går populister – som presenterer seg selv som det eneste legitime uttrykket for folkeviljen – typisk til angrep på enhver kilde til opposisjon og demokratisk motmakt. Demokratiet krever at valgte politikere aksepterer at de deler på makten med uavhengige dommere og fagpersoner i forvaltningen.
For det fjerde, et demokrati er avhengig av en fungerende offentlighet. Hvis vi ikke stoler på det vi hører, har vi heller ingen grunn til å akseptere et valgnederlag. Hvis den ikke tar utgangspunkt i et felles faktagrunnlag, vil den demokratiske samtalen bli meningsløs og demokratisk konflikt umulig. Demokratiet forutsetter ledere som forsøker å snakke sant, og en fri og uavhengig presse som kan arrestere dem når de ikke gjør det.
Den minimalistiske demokratiforståelsen gir oss minstekrav vi kan stille til alle som vil delta i det demokratiske spillet: aksepter valgresultatet selv om du taper, respekter pluralisme og maktfordeling, og snakk sant. Disse grunnleggende prinsippene må venstresiden verne om.
Men i møtet med den nye autoritarianismen kan ikke venstresiden utelukkende være demokratiets forsvarere. Samtidig som venstresiden slår ring om spillereglene må den fortsette å utfordre de økonomiske og sosiale strukturene som er med å styre utfallet av spillet. I tillegg til å forsvare demokratiet må venstresiden bekjempe den reaksjonære bølgen og formulere et alternativ til det velgerne valgte bort til fordel for den antidemokratiske fristelsen, en positiv visjon for framtiden, en visjon basert på rettferdighet, likhet og frihet.
Skal den lykkes i å forsvare demokratiet og samtidig formulere en politisk visjon som strekker seg utover dette forsvaret er det avgjørende at venstresiden skiller klart mellom de to. Forsvaret for demokratiet må handle om å beskytte rammeverket som gjør demokratisk konflikt mulig. Innenfor dette rammeverket må venstresiden fortsette å kjempe for en verden som ligger nærmere idealet om et demokratisk samfunn.
