Akkurat nåAkkurat

Dugnadsånd

«Hallo, ja, hei hei. Her er jeg klar til dugnad», sier jeg.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Akkurat nå

Luditt

Opp, alle jordens bundne trelle! Opp I, som altfor mye skjermtid har! I kampen mot skjermtid har vi nå kommet til fasen der vi har begynt med digital sjølproletarisering. Vi, ressurssterke, men viljesvake mennesker, har kjøpt dum-telefon fordi det rett og slett er helt umulig å motstå den fristende gløden fra smarttelefonens skjerm. Prosjektet er selvsagt allerede kassert. Kun de aller beste blant oss kan genuint sjølproletarisere, enten politisk eller digitalt. Det er ganske digg i middelklassen. Og smarttelefonen er egentlig ganske nyttig, er den ikke? Først krøllet alle signaler seg slik at vi ikke lenger kunne sende meldinger til hverandre. Vi begynte å ringe hverandre.

Tyven, tyven

Jeg befant meg nylig på et eksklusivt kjøpesenter midt i Englands hovedstad. Inn kommer en særdeles velkledd eldre herre, typisk britisk antrukket i tweedfrakk (selv om gradestokken viste over tyve pluss, vel og merke), matchende sixpence, bukser i cordfløyel, nypussede sko og stokk i et tilsynelatende edelt treverk. Han så mot meg, og jeg smilte høflig (ja kanskje til og med litt underdanig?) tilbake. Håper jeg blir like stilig på mine eldre dager, tenker jeg, mens jeg ser mannen strene bort mot et bord fylt av svimlende dyr parfyme. Han tar opp en flaske med godlukt ment for hjemmet, en såkalt room spray, et av kapitalismens mange merkelige påfunn. Ah, selvsagt er han en sånn type som bruker pensjonen på luksus til sin ringe bolig. Herremannen gløtter bort på meg igjen, og ser sjenert ned i bakken idet blikkene våre møtes. Like etterpå skjer det som skal sette en ordentlig støkk i meg.

Islomani

I herværende avis ble jeg nylig gjort oppmerksom på begrepet islomani. Det kan defineres omtrent som en slags ensporet entusiasme for eller forkjærlighet for øyer. Dette har jeg. Jeg blir gal av øyer. Og jeg vet ikke hvorfor. Det finnes sikkert et sted på internett som kan forklare omtrent hva det er med øyer, eller snarere personer som blir oppslukt av dem, som gjør at dette er et fenomen. Fordi jeg er rar på flere måter enn i møte med øyer, nekter jeg å lese meg mer opp på begrepet før jeg har funnet en mer eller mindre meningsfull forklaring selv først. Omtrent siden dagen internettbaserte kart ble lansert har jeg brukt timevis – jeg tuller ikke – kanskje hundrevis av timer totalt på å se på Bouvetøya, Tristan da Cunha og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene på kartet. Jeg ser bare på dem og går fullstendig av hektene. I oppveksten handlet det for det meste om øya Storøya (Storholmen eller bare Holmen blant lokale).