Sakprosa

Et stykke Norge

Jens Kihl skriver rørende om det nære, men hvorfor betrakter han så mye på avstand?

Øst og vest: Jens Kihl skriver om oppvekst på begge sider av en klassedelt hovedstad. Foto: Bård BøeØst og vest: Jens Kihl skriver om oppvekst på begge sider av en klassedelt hovedstad. Foto: Bård Bøe

Jens Kihl

Blakk

Det Norske Samlaget 2025, 91 sider

Det er mange måter å beskrive «Blakk» på, Jens Kihls tredje og seneste bok, som inngår i Det Norske Samlagets prisverdige serie «Norsk røyndom». Selv omtaler Kihl utgivelsen som «ein pamflett om å leve med dårleg råd». Boken er også et rørende, fragmentert mor-sønn-portrett; en forsiktig, litt tilbakeholden skildring av barnet forfatteren en gang var («Korleis hadde han det? Korleis hadde eg det?»); en protest mot førti år med «sammenhengande jappetid»; en påminnelse om at «det aller dummaste vi har gjort», som Kihl formulerer det, er: «å privatisere ansvaret for fattigdomen»; og kanskje også en fortelling om hvordan Kihl ble et skrivende menneske, for mange kanskje best kjent som kulturjournalist (og en stund kulturredaktør) i Bergens Tidende, og før det som politisk journalist i herværende avis.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Ida Jessen rokker ved en sentral del av Sigrid Undsets biografi.

Kommentar

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

Essay

En ny bok av Antony Beevor åpner for å stille et kjettersk spørsmål: Hva om historien har dømt Rasputin for hardt?