Sakprosa

Et stykke Norge

Jens Kihl skriver rørende om det nære, men hvorfor betrakter han så mye på avstand?

Øst og vest: Jens Kihl skriver om oppvekst på begge sider av en klassedelt hovedstad. Foto: Bård BøeØst og vest: Jens Kihl skriver om oppvekst på begge sider av en klassedelt hovedstad. Foto: Bård Bøe

Jens Kihl

Blakk

Det Norske Samlaget 2025, 91 sider

Det er mange måter å beskrive «Blakk» på, Jens Kihls tredje og seneste bok, som inngår i Det Norske Samlagets prisverdige serie «Norsk røyndom». Selv omtaler Kihl utgivelsen som «ein pamflett om å leve med dårleg råd». Boken er også et rørende, fragmentert mor-sønn-portrett; en forsiktig, litt tilbakeholden skildring av barnet forfatteren en gang var («Korleis hadde han det? Korleis hadde eg det?»); en protest mot førti år med «sammenhengande jappetid»; en påminnelse om at «det aller dummaste vi har gjort», som Kihl formulerer det, er: «å privatisere ansvaret for fattigdomen»; og kanskje også en fortelling om hvordan Kihl ble et skrivende menneske, for mange kanskje best kjent som kulturjournalist (og en stund kulturredaktør) i Bergens Tidende, og før det som politisk journalist i herværende avis.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Månadens poet

Ida Hove Solberg meiner poesien kan invitere til soli­da­ritet – og ber Klasse­kam­pen ta ein titt i spegelen.

Blad, blad, blad

Mellom fortid og fremtid – et jazz­tids­skrift.

Kommentar

La sjanger­ana­lyse og 100 meter hekk være for de få, men la skole­ele­vene få kjenne lesegleden.