Endetids­fa­scismens fram­vekst

Bevegelsen for korporative bystater kan nesten ikke tro hvor heldige de er nå. I årevis har de fremmet sin ekstreme oppfatning om at pengesterke skattemotstandere bør reise seg og opprette sine egne høyteknologiske len, enten som nye land på kunstige øyer i internasjonalt farvann («seasteading»), eller som forretningsvennlige «frihetsbyer», som Próspera: et glorifisert inngjerdet og bevoktet boligområde med eget medispa i vill vest-stil på en øy i Honduras.

Men til tross for støtta fra risikokapitalistenes tungvektere, Peter Thiel og Marc Andreessen, kjørte de ekstreme libertarianske drømmene seg stadig fast: Det viser seg at de fleste rikfolk med selvrespekt faktisk ikke har lyst til å bo på flytende oljerigger, selv om det skulle bety lavere skatter. Og selv om Próspera kanskje er et fint sted å være på ferie eller foreta noen «oppgraderinger» av kroppen, blir den ekstranasjonale statusen nå utfordret i retten.

Plutselig står dette en gang så alternative nettverket av konsernseparatister midt i det globale maktsenteret og banker på dører som allerede er åpne.

Det første tegnet på at situasjonen var i ferd med å snu, kom i 2023, da Donald Trump under valgkampen, tilsynelatende ut av intet, lovet at han ville avholde en konkurranse som skulle føre til at det ble opprettet ti «frihetsbyer» på føderale landområder. Prøveballongen ble knapt lagt merke til på den tida; den forsvant i den daglige flommen av vanvittige uttalelser. Siden den nye administrasjonen tiltrådte, har imidlertid potensielle landoppstartere drevet intens lobbyvirksomhet, fast bestemt på å gjøre Trumps løfte til virkelighet.

«Energien i D.C. er helt elektrisk», sa stabssjefen for Próspera, Trey Goff, entusiastisk etter et besøk på Capitol Hill nylig. Innen utgangen av året har vi antakelig lovgivning på plass som baner vei for en hel rekke korporative bystater, hevder han.

Folk som Goff, Thiel og investor og forfatter Balaji Srinivasan har latt seg inspirere av en skeivlesning av den politiske filosofen Albert Hirschman når de kjemper for det de kaller en «exit» – prinsippet om at de som har nok penger, kan fritas fra de forpliktelsene et alminnelig statsborgerskap innebærer, særlig når det gjelder skatter og lovreguleringer. De tar de gamle imperienes ambisjoner og privilegier og gir dem ny innpakning, mens de drømmer om å splitte regjeringer og dele verden opp i hyperkapitalistiske, demokratifrie paradiser under enekontroll av de ekstremt rike, beskyttet av private leiesoldater, betjent av KI-roboter og finansiert av kryptovaluta.

Man kunne ha trodd at det ikke var forenlig med Trumps politikk å gi støtte til en slik visjon om suverene territorier styrt av milliardær-gudekonger, han som med vaiende flagg er valgt på en «Amerika først»-plattform. Det er gjort stort nummer ut av de fargerike utskjellingene mellom Maga-talsmannen Steve Bannon, en stolt nasjonalist og populist, og de Trump-allierte milliardærene han har angrepet som «teknoføydalherrer», som «gir faen i andre mennesker» – for ikke å snakke om nasjonalstaten. Og det finnes så absolutt konflikter internt i Trumps merkelig sammenraskede koalisjon, nylig nådde den kokepunktet på grunn av tollsatsene. Likevel er det ikke sikkert at de underliggende visjonene er så uforenlige som de først kan se ut.

Gruppen med landoppstartere ser helt klart for seg en framtid preget av sjokk, knapphet og kollaps. Deres høyteknologiske private områder er i prinsippet befestede rømningskapsler, utformet for at de utvalgte få skal kunne nyte godt av enhver mulig luksus, mulighet for menneskelig optimalisering og gi dem og barna deres et overtak i en stadig mer barbarisk framtid. For å si det rett ut: Verdens mektigste mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder.

Dette er ikke så langt fra den mer massemarkedspregede visjonen om befestede nasjoner som har grepet om seg blant høyreekstremister over hele verden, fra Italia til Israel, fra Australia til USA: I en tid med uavlatelige farer, vil de åpne hvit makt-bevegelsene i disse landene at deres relativt velstående stater skal fungere som bevæpnede bunkere. Bunkerpolitikken er brutal i sin beslutning om å kaste ut og fengsle uønskede mennesker (selv om det innebærer å sperres inne på ubestemt tid i utenlandske straffekolonier, fra Manus Island til Guantánamo Bay) og like nådeløs i viljen til med vold å gjøre krav på landområder og ressurser (vann, energi, kritiske mineraler) som de anser som nødvendige for å kunne takle de krisene som kommer.

I en tid da sekulære Silicon Valley-eliter plutselig finner Jesus, er det verdt å merke seg at begge disse visjonene – den korporative VIP-staten og bunkernasjonen for massemarkedet – har en god del til felles med den kristenfundamentalistiske tolkningen av den bibelske opprykkelsen, der de troende skal løftes opp til en gyllen by i himmelriket, mens de fordømte må bli igjen og gjennomlide en apokalyptisk endekamp her nede på jorda.

Hvis vi skal klare å håndtere dette kritiske punktet i vår historie, må vi ta innover oss at vi nå kjemper mot motstandere vi ikke har støtt på tidligere. Vi kjemper mot endetidsfascismen.

Forfatter og filosof Umberto Eco reflekterer over sin barndom under Benito Mussolini i et kjent essay, der han hevder at fascismen ofte har et «armageddonkompleks» – den er fiksert på at fiender skal overvinnes i en enorm endelig kamp. Men den europeiske fascismen i 1930- og 1940-årene hadde også en horisont: en visjon om en framtidig gullalder etter blodbadet, som for deres inngruppe ville bli fredelig, idyllisk og rein. Slik er det ikke i dag.

Dagens høyreekstreme bevegelser er på det reine med den eksistensielle faren i vår tidsalder – fra klimakrise til atomkrig til ekstrem ulikhet og uregulert KI – men støtter en økonomi og ideologi som vil forsterke disse truslene, og som mangler en troverdig visjon om et framtidshåp. Gjennomsnittsvelgeren tilbys bare remikser av en svunnen tid, sammen med den sadistiske gleden over å dominere en stadig større ansamling av dehumaniserte andre.

Så har vi Trump-administrasjonens stadige strøm av virkelig og KI-generert propaganda som utelukkende er skapt for disse pornografiske formålene. Filmer av immigranter i håndjern som føres om bord i deportasjonsfly, sammen med lydspor med klirrende lenker og håndjern som låses, har blitt beskrevet som «ASMR» på den offisielle X-kontoen til Det hvite hus, en referanse til lyd som er utformet for å roe ned nervesystemet. Den samme kontoen delte også nyheten om interneringen av Mahmoud Khalil, en palestiner med permanent oppholdstillatelse i USA som var aktiv i Palestina-leiren på Colombia University, med de skadefro ordene: «SHALOM MAHMOUD». Vi kan også nevne alle de sadistisk-elegante bildene som publiseres av sikkerhetsminister Kristi Noem (til hest på grensa mellom USA og Mexico, foran en stappfull fengselscelle i El Salvador, bærende på et maskingevær under arrestasjonen av immigranter i Arizona …).

Ideologien som råder blant de høyreekstreme i denne tida vi lever i, med stadig større katastrofer, har blitt til en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt.

Den er riktignok skremmende i sin ondskap. Men den åpner også opp mektige muligheter til motstand. Det å satse på en framtid basert på bunkere, er på mest grunnleggende nivå å svikte våre forpliktelser overfor hverandre, overfor barna vi elsker og alle andre livsformer som vi deler vårt hjem på denne planeten med. Vi er overbevist om at jo mer folk forstår i hvilket omfang høyresida ligger under for armageddonkomplekset, desto mer vil de være villige til å slå tilbake, fordi de forstår at nå står absolutt alt på spill.

Motstanderne våre vet godt at vi er på vei inn i en tid full av kriser, men har reagert ved å omfavne dødbringende, men selviske, villfarelser. Etter å ha latt seg overbevise av diverse apartheidfantasier om bunkersikkerhet, velger de å la jorda brenne. Vår oppgave er å bygge en brei og dyptfavnende bevegelse, like åndelig som den er politisk, som er sterk nok til å stanse disse forræderne som har gått helt av hengslene. En bevegelse som bygger på en urokkelig forpliktelse overfor hverandre, på tvers av våre mange forskjeller og skillelinjer, og for denne enestående, mirakuløse planeten.

For ikke så lenge siden var det primært religiøse fundamentalister som hilste tegn på apokalypse med frydefull begeistring i påvente av den etterlengtede opprykkelsen. Trump har gitt kritiske stillinger til folk som er tilhengere av denne glødende ortodoksien, blant annet flere kristensionister, som ikke ser Israels bruk av tilintetgjørende vold for å utvide sitt territoriale fotavtrykk som ulovlige overgrep, men som gledelige bevis på at Det hellige land snart har nådd den tilstanden som må til for at Messias skal vende tilbake og de troende få sitt himmelske kongerike.

Mick Huckabee, Trumps nyutnevnte ambassadør til Israel, har sterke bånd til kristensionismen, det samme har forsvarsminister Pete Hegseth. Kristi Noem og Russell Vought – en av hovedarkitektene bak Prosjekt 2025, som nå er budsjettdirektør i Det hvite hus – er begge ivrige forkjempere for kristennasjonalismen. Også Thiel, som er homofil og kjent for sin ville festing, har i den siste tida blitt overhørt mens han grubler over antikrists komme (spoiler: Han tror det er Greta Thunberg, mer om det snart).

Men du trenger ikke å være bokstavtro bibeltolker eller engang religiøs for å være endetidsfascist. I dag tror mange mektige sekulære personer på visjonen om en framtid som følger et nesten identisk forløp, en der verden slik vi kjenner den, faller sammen under sin egen vekt og bare noen få utvalgte klarer seg og lever videre i diverse former for arker, bunkere og inngjerdede «frihetsbyer». I 2019 beskrev kommunikasjonsforskerne Sarah T. Roberts og Mél Hogan lengselen etter en ny opprykkelse i en artikkel med tittelen «Left Behind: Future Fetishists, Prepping and the Abandonment of Earth»: «I akselerasjonistenes forestillingsverdenen dreier ikke framtida seg om skadereduksjon, begrensning eller gjenoppbygging; i stedet leder deres politikk mot et sluttspill.»

Elon Musk, som økte sin formue dramatisk sammen med Thiel i Paypal, er legemliggjøringen av denne implosive etosen. Dette er en person som ser opp på nattehimmelens undere og tilsynelatende bare ser muligheter til å fylle dette beksvarte ukjente med sitt eget romsøppel. Selv om han har pyntet på renommeet sitt ved å advare om farene ved klimakrise og KI, tilbringer han og hans lakeier i det såkalte effektiviseringsdepartement (Doge) dagene med å forsterke den samme faren (og mange andre) ved ikke bare å fjerne miljøvernbestemmelser, men hele reguleringsorganer, øyensynlig med det endemål å erstatte alle statsansatte med chatboter.

Hvem trenger en fungerende nasjonalstat når det ytre rom lokker – det som angivelig er Musks eneste besettelse for tida? For Musk har Mars blitt en sekulær ark, som han mener er nøkkelen til den menneskelige sivilisasjonens overlevelse, muligens via bevisstheter som lastes opp til en kunstig generell intelligens. Kim Stanley Robinson, forfatter av sci-fi-trilogien «Mars», som ser ut til delvis å ha inspirert Musk, uttaler seg klart om farene ved milliardærens fantasier om å kolonisere Mars: «Det er en moralsk fare som skaper illusjonen om at vi kan ødelegge jorda, men at det likevel kan gå bra med oss. Det er på ingen måte sant.»

Som de religiøse endetidsfantastene som lengter etter å slippe unna denne kroppslige sfæren, kommer Musks tro på at menneskeheten kan bli «multiplanetarisk», fra hans manglende evne til å verdsette de fantastiske og mangfoldige artene som finnes her i menneskenes eneste hjem. Han er tydeligvis uinteressert i den store rikdommen han er omgitt av, eller i å sikre at jorda kan fortsette å summe av mangfold. I stedet bruker han sin enorme formue på å framkalle en framtid der bare en håndfull mennesker og roboter møysommelig kan klare å overleve på to golde kloder (en radikalt utpint jordklode og et terraformet Mars). Som en merkelig variant av historien fra Det gamle testamente, har Musk og de andre teknologimilliardærene tilranet seg gudelignende makt og er ikke fornøyd med bare å bygge arkene. De ser ut til å gjøre sitt beste for å forårsake flommen. Dagens høyreorienterte ledere og deres rike allierte utnytter ikke bare katastrofene, sjokkdoktrinen og katastrofekapitalismen, men framprovoserer dem og planlegger for dem.

Men hva med Maga-basen? De er ikke alle så overbeviste at de også tror på opprykkelsen, og de fleste av dem har definitivt ikke nok penger til å kjøpe seg en plass i en «frihetsby», enda mindre i en romrakett. Frykt ikke. Endetidsfascismen gir løfter om mange andre rimeligere arker og bunkere, og disse er innenfor fotsoldatenes budsjett.

Hør på Steve Bannons daglige podkast – som markedsfører seg som Magas viktigste mediekanal – og du blir bombardert med ett eneste budskap: Verden går til helvete, de vantro river ned barrikadene, og vi er på vei mot endetidskampen. Vær beredt. Prepperbudskapet blir spesielt tydelig når Bannon veksler over til å falby annonsørenes produkter. Kjøp Birch Gold, sier Bannon til sitt publikum, fordi den gjeldstyngede amerikanske økonomien kommer til å krasje, og dere kan ikke stole på bankene. Bunkre opp med ferdigmåltider fra My Patriot Supply. Øv dere på å skyte på blink med et laserstyrt hjemmesystem. Det siste dere ønsker, er å være avhengig av myndighetene under en katastrofe, minner han lytterne på (men sier ikke: særlig nå som effektiviseringsdepartementet selger ut statsmakta i småbiter).

Bannon oppfordrer selvfølgelig ikke bare sitt publikum til å bygge egne bunkere. Han er også talsmann for at USA skal fungere som en bunker, der agenter fra immigrasjonsmyndighetene patruljerer gater, arbeidsplasser og campuser og får alle som oppfattes som fiender av amerikansk politikk og interesser, til å forsvinne. Bunkernasjonen er sentral i Magas agenda, og i endetidsfascismens. Innenfor dens logikk består første oppgave i å styrke de nasjonale grensene og utradere alle fiender, både utenlandske og nasjonale. Dette forkastelige oppdraget er nå godt i gang. Trump-administrasjonen har ved hjelp av høyesterett påberopt seg krigsloven Alien Enemies Act for å deportere hundrevis av venezuelanske immigranter til Cecot, det beryktede megafengselet i El Salvador. Denne institusjonen, som barberer av fangene håret og presser opptil hundre mennesker inn i én enkelt celle med strippede køyesenger, drives i henhold til den menneskerettskrenkende «unntakstilstanden» som ble erklært for over tre år siden av landets krypto-elskende kristensionistiske statsminister, Nayib Bukele.

Bukele har sagt han kan tilby det samme stykkprisbaserte systemet for amerikanske borgere som administrasjonen ønsker å slippe ned i et juridisk svart hull. «Jeg elsker det», sa Trump nylig, da han ble spurt om forslaget. Det er ikke så rart: Cecot er den syke, men logiske, følgen, av «frihetsbyfantasien» – et område der alt er til salgs og rettssikkerheten ikke gjelder. Vi kan nok vente oss mye mer av denne sadismen. I en isnende ærlig uttalelse sa ICE-direktør Todd Lyons til konferansen Border Security Expo i 2025 at han ønsket en mer «forretningsbasert» tilnærming til disse deportasjonene, «som [Amazon] Prime, men med mennesker.»

Hvis bevoktning av grensene til bunkernasjonen er endetidsfascismens oppgave nummer én, er oppgave nummer to like viktig: at den amerikanske regjeringen skal gjøre krav på de ressursene deres beskyttede borgere kan trenge for å komme gjennom den tøffe tida som ligger foran dem. Kanskje er det Panamas kanal. Eller Grønlands raskt smeltende farvann. Eller Ukrainas kritiske mineraler. Eller Canadas ferskvann. I stedet for gammeldags imperialisme bør vi tenke på dette mer som storskalaprepping, på nivå med nasjonalstaten. Borte er de gamle koloniale fikenbladene om å spre demokratiet eller Guds ord – når Trump begjærlig ser utover kloden, vil han hamstre for sivilisasjonens sammenbrudd.

Denne bunkermentaliteten kan også bidra til å forklare J.D. Vances kontroversielle streiftog inn i den katolske teologien. Visepresidenten, som kan takke førsteprepper Thiels sjenerøsitet for mye av sin politiske karriere, forklarte for Fox News at i henhold til det kristne middelalderbegrepet ordo amoris (som oversettes både som «kjærlighetens orden» og «nestekjærlighetens orden») skylder man ikke dem som befinner seg utenfor bunkeren, noen kjærlighet: «Du elsker familien din, og så elsker du din neste, så elsker du samfunnet ditt og så elsker du medborgerne i ditt eget land. Etter det kan du rette oppmerksomheten mot og prioritere resten av verden.» (Eller ikke, som Trump-administrasjonens utenrikspolitikk antyder.) Vi skylder med andre ord ingenting til noen som befinner seg utenfor bunkeren vår.

Selv om dette bygger på langvarige høyreorienterte tendenser – det er knapt noe nytt under den etnonasjonalistiske sola å forsvare hatefull utestengning – har vi rett og slett ikke stått overfor en så mektig apokalyptisk variant i regjering før. Pratet om «historiens ende» i tida etter den kalde krigen er raskt byttet ut med overbevisningen om at vi befinner oss i en faktisk endetid. Doge hevder kanskje at det de driver med, er økonomisk «effektivitet» og Musks underordnede minner kanskje om de unge, USA-opplærte økonomene i «Chicago Boys», som utformet den økonomiske sjokkterapien for Augusto Pinochets diktatorregime, men dette er ikke bare den gamle foreningen mellom nyliberalisme og nykonservatisme. Det er et nytt, pengedyrkende endetids-sammensurium som hevder at vi må knuse byråkratiet og erstatte mennesker med chatboter for å begrense «sløsing, bedrageri og misbruk» – og også fordi byråkratiet er der de demonene som er motstandsdyktige mot Trump, skjuler seg. Det er der tek-brødrene kommer sammen med Theobros, en gruppe hyperpatriarkalske kristne hvit makt-tilhengere med forbindelser til Hegseth og andre i Trump-administrasjonen.

Som fascismen alltid gjør, krysser dagens armageddonkompleks klasselinjer og knytter milliardærene sammen med Maga-basen. Etter flere tiår der den økonomiske situasjonen deres har blitt forverret, og etter å ha blitt utsatt for en endeløs rekke smart uttenkte budskap som setter arbeidere opp mot hverandre, har mange mennesker forståelig nok følt seg ute av stand til å beskytte seg mot den oppløsingen de omgis av (uansett hvor mange måneders forsyninger de kjøper med ferdigmåltider). Men de får tilbud om emosjonell kompensasjon: Du kan heie på at vi skal slutte med positiv særbehandling og støtte til mangfold, rettferdighet og inkludering, du kan glorifisere massedeportasjoner, glede deg over at transpersoner nektes kjønnsbekreftende behandling, skjelle ut pedagoger og helsearbeidere som tror de vet bedre enn deg og applaudere bortfallet av regulering av økonomi og miljøvern som en måte å håne de liberale på og mobilisere deres reaksjonære base. Endetidsfascismen er en mørk feiring av fatalismen – et endelig tilfluktssted for dem som finner det lettere å hylle ødeleggelser enn å forestille seg et liv uten hvit overmakt.

Det er også en selvforsterkende nedadgående spiral: Trumps rasende angrep på enhver struktur som er utformet for å beskytte befolkningen mot sykdommer, skadelige næringsmidler og ulykker – han vil ikke engang informere befolkningen dersom en katastrofe er på vei – styrker behovet for egenberedskap både på høyt og lavt nivå, samtidig som det skaper en myriade av nye muligheter for privatisering og inntjening for oligarkene som gjør alt de kan for å framskynde oppsmuldringen av den sosiale og regulerende staten.

I begynnelsen av Trumps første periode undersøkte The New Yorker et fenomen de beskrev som «dommedagsprepping for de superrike». Den gangen var det allerede klart at de i Silicon Valley og på Wall Street skjermet seg mot klimaproblemer og samfunnets sammenbrudd ved å kjøpe seg plasser i spesialbygde undergrunnsbunkere og bygge tilfluktshjem på høytliggende steder, som Hawaii (der Mark Zuckerberg har bagatellisert sitt undergrunnshjem på 465 kvadratmeter med å kalle det «et lite skur») og New Zealand (der Thiel kjøpte en tomt på over 2000 mål i 2022, men hvor de lokale myndighetene ikke godkjente planen om å bygge et luksuriøst inngjerdet overlevelsesanlegg, fordi det skjemte landskapet).

Denne kiliasmen (troa på et tusenårig idealsamfunn før jorda går under) er forbundet med en hel rekke andre påfunn blant de Silicon Valley-intellektuelle, som alle bygger på en endetidsbasert tro på at planeten vår er på vei mot katastrofe, og at det er på tide å ta noen vanskelige valg om hvilke deler av menneskeheten som kan reddes. Transhumanismen er én slik ideologi, den rommer alt fra mindre menneske-maskin-«forbedringer» til ønsket om å laste opp menneskelig intelligens i en fremdeles illusorisk kunstig generell intelligens. Effektiv altruisme i et langtidsperspektiv finnes også, der man velger bort omfordeling for å hjelpe dem som trenger det her og nå, til fordel for en lønnsomhetstilnærming om å gjøre mest mulig godt på lang sikt.

Selv om disse ideene ved første øyekast kan framstå som harmløse, er de gjennomhullet av farlige fordommer knyttet til etnisitet, funksjonshemning og kjønn, om hvilke deler av menneskeheten det er verdt å forbedre og redde, og hvilke som kan ofres for alle andres antatte beste. Noe annet de har til felles, er en manglende interesse for å forholde seg til drivkrafta som ligger under sammenbruddet – som ville ha vært det ansvarlige og rasjonelle å gjøre – men som en voksende gruppe mennesker nå aktivt avviser. I stedet for effektiv altruisme har den faste Mar-a-Lago-gjesten Marc Andreessen med flere omfavnet «effektiv akselerasjonisme» eller «tilsiktet framskynding av den teknologiske utviklingen» uten noen former for beskyttelsesnett.

Imens får enda mørkere filosofier et større publikum, for eksempel den nyreaksjonære monarkivennlige bablingen til koderen Curtis Yarvin (enda en av Thiels intellektuelle prøvesteiner), eller «pronatalismebevegelsens» fiksering på å skape en dramatisk økning i antallet «vestlige» barn (noe Musk er besatt av), samt exit-guruen Srinivasans visjon om et «teknosionistisk» San Francisco, der lojalister og politi går sammen om å rense byen politisk for liberalere for å bane vei for deres apartheidstyrte nettverksstat.

Som KI-forskerne Timnit Gebru og Émile P. Torres har skrevet, er kanskje metodene nye, men dette «knippet» med ideologiske påfunn er «direkte etterkommere etter førstegenerasjonseugenikken». Der skulle også en utvalgt gruppe ta beslutninger om hvilke deler av menneskeheten som skulle få fortsette, og hvilke som måtte fases ut, fjernes eller bringes til opphør. I Próspera kan man allerede eksperimentere med sammensmeltingen av menneske og maskin (for eksempel kan man få Tesla-nøkkelen implantert i hånda). Få var særlig oppmerksomme på dette før inntil nylig, og tidligere har disse intellektuelle nykkene framstått som marginale kjepphester blant noen få dilettanter med penger de har lyst til å svi av, og risiko de er villige til å ta. Men ikke nå lenger.

«Verdens mektigste ­mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder»

Tre vesentlige begivenheter har nylig satt fart på endetidsfascismens apokalyptiske oppslutning. Den første er klimakrisa. Selv om noen høyprofilerte personer fremdeles offentlig avviser eller nedtoner trusselen, kjenner de globale elitene, med sine boliger og datasentre langs kysten – som er ekstremt sårbare for høyere temperaturer og havnivåer – godt til hvilken risiko en verden som blir stadig varmere, er utsatt for.

Den andre er covid-19. Epidemiologiske modeller hadde lenge forutsett muligheten for en katastrofal pandemi i vår globalt sammenknyttede verden. Da pandemien faktisk kom, ble den oppfattet av mange mektige mennesker som et tegn på at vi offisielt har nådd det som amerikanske militæranalytikere har kalt «konsekvenstidsalderen», og som de har spådd ville komme. Ingen flere spådommer, det går nedover.

Den tredje begivenheten er den raske utviklingen og innføringen av KI, en type teknologi som lenge har vært forbundet med skremmende science fiction, der maskiner vender seg mot sine skapere med nådeløs effektivitet – frykten for en slik utvikling blir sterkest uttrykt av folk som har vært med på å utvikle denne teknologien. Alle disse eksistensielle krisene kommer i tillegg til tiltakende spenninger mellom atommaktene.

Ingenting av dette burde avskrives som paranoia. Mange av oss føler det forestående sammenbruddet så akutt at vi håndterer det ved å underholde oss med forskjellige versjoner av livet i en postapokalyptisk bunker, mens vi strømmer «Silo» fra Apple eller «Paradise» fra Hulu. Som den britiske analytikeren og redaktøren Richard Seymour minner oss om i sin siste bok, «Disaster Nationalism», «er ikke apokalypsen bare en fantasi. Vi lever tross alt i den, fra dødelige virus til jorderosjon, fra økonomisk krise til geopolitisk kaos.»

Trump 2.0s økonomiske prosjekt er et Frankenstein-monster levert av bransjene som driver fram alle disse truslene – fossile brensler, våpen, ressurssulten kryptovaluta og KI. Alle som er involvert i disse sektorene, vet at det ikke finnes noen måte å bygge den kunstige speilverdenen som KI lover å skape, uten å måtte ofre den vi lever i nå. Denne teknologien krever altfor mye energi, for mange kritiske mineraler og for mye vann til at de to skal kunne sameksistere i noen som helst form for likevekt. Denne måneden innrømmet den tidligere Google-sjefen Eric Schmidt det samme. Han fortalte Kongressen at KIs «intense» energibehov antas å tredobles i de neste årene. Mye av dette vil dekkes med fossile brensler, fordi vi ikke klarer å bygge atomkraftverk raskt nok. Et så planetkonsumerende forbruk er nødvendig, forklarte han, for å muliggjøre en intelligens som er «høyere» enn menneskeheten, en digital gud som stiger opp av asken i den verden vi har oppgitt.

Og de er bekymret – ikke bare for de faktiske truslene de selv slipper løs. Det som holder lederne i disse sammenfiltrede bransjene våkne om natta, er muligheten for at folket vil vekkes – at myndighetene vil igangsette en seriøs, internasjonalt koordinert innsats for å tøyle deres hensynsløse sektorer før det er for seint. Fra perspektivet til deres stadig voksende bunnlinje går ikke apokalypse ut på sammenbrudd, men på regulering.

Det faktum at deres profitt er grunnet på plyndring av jordkloden kan bidra til å forklare hvorfor den samfunnstjenlige diskursen blant de mektige erstattes med åpne uttrykk for forakt for tanken om at vi skylder hverandre noe, bare fordi vi er medmennesker. Silicon Valley er ferdig med altruisme, både effektiv og på andre måter. Metas Mark Zuckerberg lengter etter en kultur som holder «aggresjonen» høyt. Alex Karp, Thiels forretningspartner i overvåkingsfirmaet Palantir Technologies, tar til motmæle mot de «taperne og selvpiskerne» som stiller spørsmål ved amerikansk overlegenhet og fordelene ved autonome våpensystemer (og dermed også de lukrative militærkontraktene som har skapt Karps enorme formue). Musk uttalte til Joe Rogan at medlidenhet er «den vestlige sivilisasjonens største svakhet», og etter at han mislyktes i å kjøpe et høyesterettsvalg i Wisconsin: «Det framstår stadig mer som om menneskeheten er en biologisk oppstartslaster for digital superintelligens.» Noe som betyr at vi mennesker ikke er noe mer enn råmateriale for Grok, den KI-tjenesten han eier. (Han har fortalt oss at han tilhørte «mørk Maga» – og han er ikke den eneste.)

«Vår oppgave er å bygge en brei og dyptfavnende bevegelse, like åndelig som den er politisk, som er sterk nok til å stanse disse forræderne som har gått helt av hengslene»

I det regnfattige og klimabelastede Spania har en av gruppene som krever midlertidig opphold i byggingen av nye datasentre, kalt seg for Tu Nube Seca Mi Río – spansk for «din sky tørker ut min elv». Det er en passende betegnelse, og ikke bare når det gjelder Spania.

Et ubeskrivelig usselt valg blir tatt rett foran øynene våre og uten vårt samtykke: maskiner framfor mennesker, sjelløst framfor levende, profitt framfor alt annet. I en rasende fart har storteknologiens stormannsgale i stillhet redusert sine netto null-mål og stilt seg opp på Trumps side, fast besluttet på å ofre denne verdens reelle og dyrebare ressurser og kreativitet på alteret til en blodsugende virtuell sfære. Dette er det siste store ranet, og de gjør seg klare til å ri av stormene som de selv framkaller. De kommer til å prøve å sverte og ødelegge alle som kommer i deres vei.

Tenk på Vances nylige besøk i Europa, der visepresidenten irettesatte verdenslederne for å være «bekymret for sikkerheten» i forbindelse med arbeidsplassødeleggende KI, samtidig som han krevde at nazistiske og fascistiske ytringer skal få slippe til uhemmet på nett. På et tidspunkt kom han med et forsøk på en morsomhet og forventet en latter som aldri kom: «Hvis det amerikanske demokratiet kan overleve ti år med Greta Thunbergs irettesettelser, klarer dere et par måneder med Elon Musk.»

Kommentarene hans var en kopi av uttalelsene fra hans like humørløse beskytter, Thiel. I nylige intervjuer angående de teologiske underbygningene for hans høyreekstreme politikk har kristenmilliardæren gjentatte ganger sammenliknet den utrettelige unge klimaaktivisten med antikrist – en figur profetene skal ha forutsagt vil komme med et villedende budskap om «fred og sikkerhet». «Hvis Greta får alle på denne kloden til å sykle, er det kanskje en måte å løse klimaendringene på, men det kan vel også sammenlignes med å gå fra asken til ilden», sa Thiel.

Hvorfor Thunberg, og hvorfor nå? De kjenner tydeligvis på en apokalyptisk frykt for at mer regulering skal føre til at staten forsyner seg fra deres superprofitt: I henhold til Thiel kan de vitenskapsbaserte klimatiltakene Thunberg og andre krever, bare håndheves av en «totalitær stat», noe han hevder er en verre trussel enn klimasammenbrudd (det verste er at skattene under slike forhold ville bli «temmelig høye»). Det kan også være noe annet ved Thunberg som skremmer dem: hennes urokkelige engasjement for denne planeten og de mange livsformene som holder til her – ikke for en simulering av denne verden generert av KI eller for et hierarki av dem som fortjener å leve, og dem som ikke gjør det, eller for en av de ulike utenomplantariske rømningsfantasiene som endetidsfascistene selger.

Hun er forpliktet til å bli, mens endetidsfascistene i det minste i sin forestillingsverden allerede har forlatt denne sfæren, forskanset i sine overdådige tilfluktsrom eller transcendert til den digitale eteren, eller til Mars.

Like etter at Trump ble gjenvalgt, fikk en av oss muligheten til å intervjue Anohoni, en av de få musikerne som har forsøkt å lage kunst som trøster oss stilt overfor den dødsdrifta som har lagt seg om vår verden. Da hun ble spurt om hva som forbinder mektige menneskers vilje til å la planeten brenne og trangen til å nekte kroppslig autonomi til kvinner og transpersoner som henne, svarte hun med å henvise til sin irsk-katolske oppvekst: Det er «en gammel myte som vi nå utspiller og legemliggjør. Det er kulminasjonen av deres opprykkelse. Det er deres flukt fra den sanselige skapelsessyklusen. Dette er deres flukt fra Moren.»

Hvordan kan vi få en slutt på denne apokalyptiske feberen? Først hjelper vi hverandre til å innse hvor dypt fordervelsen har grepet om seg innenfor ekstremhøyre i alle land. For å kunne gå målrettet forover må vi først forstå et enkelt faktum: Det vi slåss mot, er en ideologi som ikke bare har gitt opp premissene for og løftet om liberaldemokratiet, men hele tanken om at vår felles verden skal overleve – dens skjønnhet, dens folk, våre barn, andre arter. Kreftene vi kjemper mot, har forsonet seg med massedød. De forråder denne verden og dens menneskelige og ikke-menneskelige innbyggere.

For det andre må vi møte deres apokalyptiske fortellinger med en mye bedre historie om hvordan man overlever den vanskelige tida som ligger foran oss uten å la noen bli igjen. En fortelling som er i stand til å tømme endetidsfascismen for sin gotiske makt og vekke en bevegelse som er rede til å satse alt for vår kollektive overlevelse. Ikke en fortelling om endetider, men om bedre tider; ikke om atskillelse og overlegenhet, men om gjensidig avhengighet og tilhørighet; ikke om å slippe unna, men om å bli og være tro mot den vanskelige jordiske virkeligheten vi alle er en del av og bundet til.

Denne grunntanken er selvfølgelig ikke ny. Den står sentralt i urfolks kosmologier og ligger i hjertet av animismen. Går vi langt nok tilbake, har hver kultur og hver tro sin egen tradisjon for å respektere det hellige i det vi har her og nå, ikke en søken etter Sion i et flyktig og for alltid fjernt lovet land. Før de fascistiske og stalinistiske tilintetgjørelsene i Øst-Europa var den jødiske sosialistiske arbeiderorganisasjonen organisert rundt det jiddiske begrepet doikayt, eller «å være her». Molly Crabapple, som har skrevet en bok om denne glemte historien (ennå ikke publisert), definerer doikayt som retten til «å kjempe for frihet og sikkerhet på de stedene man bodde, mot alle som ønsket dem døde» – i stedet for å bli tvunget til å flykte til sikkerhet i Palestina eller USA. Kanskje det som trengs, er en moderne allmenngjøring av begrepet: et engasjement for retten til «å være her»: for nettopp denne nødlidende planeten, for disse skjøre kroppene, for retten til å leve i verdighet hvor enn vi er på denne kloden, selv når de uunngåelige sjokkene tvinger oss til å forflytte oss. Det moderniserte doikayt-begrepet er overførbart, fri for nasjonalisme, forankret i solidaritet, respekterer urfolks rettigheter og går på tvers av alle grenser.

Denne framtida ville kreve sin egen apokalypse, sin egen ende og åpenbaring, men av en helt annen sort. Som politiforskeren Robyn Maynard har sagt det: «For at overlevelse på jorda skal være mulig, må noen versjoner av denne verden ta slutt.»

Det er ikke lenger uvisst om vi står overfor en apokalypse, men hvilken form den vil ta. Aktivistsøstrene Adrienne Maree og Autumn Brown kom inn på dette nylig i podkasten med det egnede navnet «How to Survive the End of the World». Akkurat nå, når endetidsfascismen fører krig på alle fronter, er det viktig med nye allianser. Men i stedet for å spørre: «Deler vi egentlig samme verdenssyn?» oppfordrer Adrienne oss til å spørre: «Slår hjertet ditt, og har du tenkt å fortsette å leve? Bli med oss, så finner vi ut av alt det andre på den andre sida.»

For å ha et håp om å bekjempe endetidsfascistene, med sine stadig mindre og mer kvelende konsentriske sirkler i «kjærlighetens orden», må vi bygge en uregjerlig åpenhjertig bevegelse med folk som elsker denne jorda, som er trofaste mot planeten vår, dens folk, dens skapninger og muligheten for en levelig framtid for oss alle. Trofaste mot det som er her og nå. Eller, for å sitere Anohoni igjen, denne gangen med henvisning til gudinnen hun tror på: «Har du sluttet å tenke at dette kanskje var hennes beste idé?»