Hvert eneste år når partiene på Stortinget legger fram sine alternative statsbudsjetter, skjer det samme: Fremskrittspartiet foreslår å kutte kunstnerstipendene. Ikke å redusere størrelsen på dem, ikke å sette færre hjemler til disposisjon, men å fjerne dem. Alle. Likevel har jeg til gode å høre en kulturjournalist stille partiet noen spørsmål, som hvorfor de gjør dette, eller hva slags konsekvenser de tror det vil ha.
Kanskje gjør de det ikke fordi svaret er så opplagt: Frp mener at det ikke er statens oppgave å finansiere virksomheter som ikke klarer å drive lønnsomt. De synes at kunstnere som ikke kan leve av hobbyen sin, må finne seg noe annet å gjøre, slik også andre stemmer i samfunnsdebatten hevder, ikke minst Are Søberg, mest kjent som Sløseriombudsmannen.
Hva Frp tror konsekvensene vil være, er et mer åpent spørsmål, og man kan ta seg i å lure på om de i det hele tatt har tenkt over det. For å ta litteraturfeltet, som er den delen av norsk kunstverden jeg kjenner best: Det finnes ingen tall på hvor mange norske forfattere som kan leve av boksalg aleine, men et vanlig anslag er rundt ti, og de fleste av disse befinner seg i krim- og underholdningssegmentet (tenk Jo Nesbø, Jørn Lier Horst eller Unni Lindell). Det norskspråklige markedet for samtidsromanen, novellen og lyrikken er, tross folkekjære stemmer som Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth og Jon Fosse, sjelden stort nok til å finansiere litteraturen som skrives til det.
Om kunstnerstipendene blir borte, er det antakelig bare et spørsmål om tid før norsk litteratur er blitt fullstendig marginalisert av engelskspråklige bestselgere. Hvorfor får aldri partiet som snakker så høyt om hvor opptatt de er av å beskytte norsk språk og kultur, noen spørsmål om det?
Svaret er kan hende sammensatt, men mitt tips er at spørsmålet forblir ustilt fordi ingen journalister egentlig klarer å se for seg at kunstnerstipendene, eller de andre ordningene som holder norsk kunstliv gående, skal forsvinne. Med unntak av den eldste generasjonen har alle vi som i dag er voksne, vokst opp med og blitt vant til ordninger som garanterer for både bredde og kvalitet innen litteratur, bildekunst, scenekunst og journalistikk. Vi er vant til folkebiblioteker, til pressestøtte, til at det finnes norskproduserte filmer i ulike sjangre på kino, til at kunst av høy kvalitet er tilgjengelig for en billig penge. Det har blitt sagt mange ganger før, men jeg gjentar det gjerne: Om noen i dag skulle lansere et forslag om å lage statlig finansierte boksamlinger spredt over hele landet, hvor alle innbyggere uavhengig av alder og økonomisk status skulle kunne låne med seg hjem så mange bøker, CD-er og filmer de ville – helt gratis – ville det aldri ha gått gjennom i Stortinget. Jeg er ikke engang sikker på at alle partiene på venstresida ville ha stemt for det. De ville kanskje ha spurt seg: Er dette en samlende sak? Skal vi bruke så mye penger på kultur i en situasjon hvor sykehusene mangler helsepersonell? Og burde ikke folk egentlig betale for sitt eget kulturkonsum?
Sjansen er stor for at de kanskje ikke ville viet spørsmålet oppmerksomhet i det hele tatt. «Mímir & Marsdal», den mest populære politiske podkasten til venstre for midten, har siden oppstarten laget hundrevis av episoder om temaer som er viktig for venstresida, men ingen av dem har handlet om kultur. Kanskje ser de på det som et smalt felt – «kultur» er sjelden et av alternativene når meningsmålingsbyråer spør velgerne om deres viktigste kampsaker – eller så har den samme «kulturen» blitt et samlebegrep for alt det som venstresida bare skal holde seg langt unna, fordi høyresida alltid vinner på at det blir tema. «Woke», kjønn, innvandring og kunst – det er liksom bare den samme identitetspolitiske greia.
«Kunstnere kan ikke noe særlig om politikk, og politikerne kan ikke noe særlig om kunst.»
Bedre er det ikke i partipolitikken. Plassen i kulturkomiteen på Stortinget er gjerne den siste som blir besatt, mens posten som kulturminister mer eller mindre er å anse som en trainee-stilling til mer ansvarsfulle verv. Antakelig er det derfor ikke de skiftende kulturministrene som kan ta æren for at vi fremdeles har en kulturpolitikk i dette landet, men kunnskapsrike og hardtarbeidende byråkrater.
I en slik situasjon hadde det vært fint å kunne si at alle bare burde høre mer på oss kunstnere, men det kan jeg dessverre ikke. De siste årene har vi blitt trukket fram i lyset flere ganger, og i saker som i utgangspunktet burde ha vært lett match for oss. Tenk for eksempel på skandalene rundt teaterstykket «Ways of Seeing» eller Sløseriombudsmannen aka Are Søbergs mange herjinger, eller, nå sist, Vebjørn Sands urimelige kritikk mot en god og omfordelende ordning med kunstavgift. Et kunstfelt med selvtillit – og selvbevissthet – ville ikke hatt noen vansker med å svare tilbake mot de angrepene på ytringsfriheten, mangfoldet eller omfordelingen som dette i realiteten har vært.
I stedet har vi blitt sittende delvis mumlende, delvis rasende, men ikke klart å snakke med verken publikum eller politikere om hvorfor kunsten kan oppleves både ubehagelig og uforståelig, ofte på samme tid, men at det aldri har vært meningen at alle skulle like absolutt alt. At det tvert imot er dét som er tanken bak mangfold. Man kan nemlig ikke være veldig for norsk språk og samtidig overlate forvaltningen av det til markedet, og man kan ikke være veldig for at barn, unge og psykisk syke skal ha gode kunstopplevelser mens man fører en politikk som gjør at kunstnerne må jobbe mer på Kiwi enn i atelieret sitt.
Kunstnere kan ikke noe særlig om politikk, og politikerne kan ikke noe særlig om kunst. Det gjør samtalen pussig, og situasjonen alvorlig. Jeg er ikke blant dem som tror at språk skaper virkeligheten aleine, men jeg tror at det vi mangler språk for, står vi også i fare for å miste. Uten et språklig forsvar for kunsten, er det altfor lett for all verdens Are Søberg-er å framstille oss som en gjeng overbetalte elitister som bare er opptatt av å beholde våre egne privilegier.
Neste gang det dukker opp en kulturdebatt, håper jeg vi klarer å vise hvor stor betydning arbeidet vårt har for det åpne demokratiet, og hvor viktig det er at vi også i framtida har en opplyst og innovativ befolkning. Hvor viktig det er med stipendordninger som gjør det mulig å leve som kunstner selv om du ikke kommer fra en bemidlet familie. Og at det gir liten mening å holde seg med folkebiblioteker dersom den eneste litteraturen som skal finnes der, er KI-oversettelser av engelskspråklige bestselgere.
For oss på venstresida har kunsten dessuten en annen side. For selv om vi har opphavsretten som beskytter arbeidet vårt mot misbruk og tillater oss å leve av kunsten vår, er kunsten i sitt vesen likevel en kollektiv affære. Vi nærer oss alle av andres arbeid, bare for å bidra tilbake inn i det samme kretsløpet. Det er jammen ikke rart at noen på høyresida misliker det.