Det der klarer jeg faktisk ikke tro på», sa hun.
Jeg hadde havnet i en opphetet diskusjon om Israel og Palestina med en gammel bekjent. Hun hadde i likhet med meg bodd i Israel og syntes mediedekningen i Norge var altfor kritisk. Jeg hadde fortalt om den såkalte Dahiya-doktrinen i det israelske militæret: At det ikke er en feil når de bomber sivile og sivil infrastruktur eller sulter ut befolkningen. At de gjør det med viten og vilje, blant annet ut fra antakelsen at de sivile da vil vende seg mot Hamas. Det nektet hun å tro på. Jeg spurte om jeg skulle sende henne dokumentasjon.
«Nei takk, det kan jeg eventuelt undersøke selv», sa hun.
Hun jeg snakket med, er ikke alene om å reagere på denne måten. De siste årene har psykologer og samfunnsforskere funnet ut at mennesker svært ofte reagerer nøyaktig slik hun gjorde. Dersom det finnes informasjon eller dokumentasjon der ute om sannheter som kan være ubehagelig for oss, velger vi ofte aktivt å ikke oppsøke den. På engelsk kaller psykologene det gjerne «willful ignorance» eller «deliberate ignorance». På norsk kan det kanskje oversettes til villet kunnskapsløshet, eller viljen til ikke å vite. Sannsynligvis handler det om behovet vi har for å tenke på oss selv som gode mennesker. Dersom vi får informasjon som tilsier at vi burde handlet på en annen måte, lukker vi ofte den informasjonen ute. Men så lenge vi kan fortelle oss selv at vi faktisk ikke visste, kan vi fortsette som før med god samvittighet.
«Hvis man anerkjenner at det er Israel som utgjør den primære hindringen for fred, blir man nødt til å ta stilling til vanskelige spørsmål»
Dette skjer på mange områder av livet. Forskere har for eksempel dokumentert at slike mekanismer er i sving når det gjelder normen om å spise kjøtt. Ville man vært like komfortabel med å spise kjøtt hvis man husket på at mange av dyrene som oppdras for å bli slaktet, har store lidelser? Nei. De fleste vet jo om det, et eller annet sted i bakhodet. Nettopp derfor er det mange som bevisst unngår informasjon som kan minne dem om dette.
Den siste tiden har vi også sett det i debatten om Israel og Gaza. Flere av Israels sterkeste forsvarere i den norske offentligheten har nektet å tro på tall og dokumentasjon som de fleste andre regner som pålitelig: at israelske våpen nå har drept mer enn 60.000 mennesker i Gaza. Hvem vet, har de sagt, er ikke alle tall i krig usikre? Ved å etablere en slik usikkerhet rundt hva som er sant, får man et moralsk handlingsrom som gjør at man kan fortsette å støtte Israel, uten å føle seg som et dårlig menneske.
Likevel har det blitt færre og færre i den norske offentligheten som aktivt forsvarer Israel. Et større problem er alle dem nærmere sentrum av politikken som foretrekker å ikke ta stilling. Israel–Palestina-konflikten er antakelig den konflikten i hele verden som det er forsket mest på. Selvfølgelig finnes det også her uenigheter og ulike tolkninger blant forskere. Likevel er det mange grunnleggende fakta det er stor enighet om blant Midtøsten-forskere. Det er nærmest unison enighet om at Israels okkupasjon er det grunnleggende problemet, og at israelske ledere i hvert fall de siste 20 årene ikke har ønsket å legge ned bosettinger og opprette en palestinsk stat. Blant dem som forsker på palestinsk politikk, er det også relativt stor enighet om at det på den palestinske siden – inkludert hos lederskapet i Hamas – har vært en pragmatisk vilje til å akseptere en palestinsk stat side om side med Israel, gitt visse vilkår.
Denne informasjonen er relativt lett tilgjengelig. Norge har flere svært dyktige Midtøsten-forskere, som gjerne snakker med mediene. Likevel har det vært mange i Norge som fortsetter å beskrive konflikten som «komplisert», og at det vi trenger, er mer dialog og nyanser. Andre debattanter og politikere – som tidligere gjerne uttalte seg om Israel og Palestina – har nå blitt stille. Hvis man anerkjenner at det er Israel som utgjør den primære hindringen for fred, blir man nemlig nødt til å ta stilling til vanskelige spørsmål: Skal man støtte økonomisk og akademisk boikott? Hva med oljefondet, skal det fortsette å investere i Israel? Derfor velger mange å ikke vite. Det er enklere å ikke ta stilling. Når man tenker at konflikten er komplisert, blir det lettere å forsvare overfor seg selv.
Likevel forblir det jo slik: Virkeligheten blir ikke borte selv om vi velger å ikke forholde oss til den. Dødstallene som myndighetene i Gaza oppgir – akkurat nå 62.614 mennesker – er sannsynligvis et absolutt minimum, ettersom det bare handler om dem som har blitt drept i krigshandlinger. De inkluderer ikke mennesker som dør av sult eller tørst eller sykdommer. Sannsynligvis er absolutt hele Gazas befolkning, rundt to millioner, nå dypt traumatisert. Og i motsetning til mange andre konflikter, er dette en konflikt Norge og Vesten faktisk kan påvirke, ettersom Israel er en vestlig alliert. Velger man å vite, kan man også velge å handle.