Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

Ida Wammer
DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Medier

Snart må Schibsted-­abon­nenter betale for å unngå data­spo­ring. Tidligere redaktør sier opp Aften­posten i protest.

Kulturuka

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer mar­keds­styrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Bøker

Stiftelsen Fritt Ord og forlaget Vigmostad & Bjørke har inngått allianse for å kjøpe Aschehoug. Det er positivt med tanke på norsk eierskap, sier medie­fors­ker Helge Rønning.