Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Film

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømme­ferie forpurret av båtflykt­ninger.

Iran

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Kulturtirsdag

Et «skje­lett­monster» av en takin­stal­lasjon i Wien minner om betyd­ningen av å løfte blikket.