Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

Ida Wammer
DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Utdanning

Utdan­nings­di­rek­to­ratets forslag til ny en ny fag- og timefor­deling i videre­gå­ende skole er dårlig nytt for norskfaget, ifølge profes­sorer ved Univer­si­tetet i Bergen.

Film

Kan «Fjord» være skadelig for norske barn som trenger hjelp? Vi har spurt en barne­retts­ad­vokat og «virke­lig­hetens Pørni».

Over sofaen

Sanna Sarromaa er på klasse­rei­se. Foto­gra­fiet av venninnas pupper måtte bli igjen på Lille­hammer.