Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Bøker

Det finnes allerede fire ulike overset­telser av «Storm­ful­le høyder» på markedet. Nå utgir Pangolin forlag enda en – fra 1973.

Bøker

Forfatter Cecilie Winger og redaktøren hennes ble nesten lurt da hun fikk tilbud om en «eks­klu­siv» plass i en lesesirkel.

Bøker

Helene Guåker ante ugler i mosen da en ukjent amerikaner tilbød henne tusenvis av nye lesere