Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Musikk

Det er full krig i Musikk-Norge i forkant av Tonos ekstra­or­di­nære årsmøte. Komponist Håkon Thelin frykter for den smale musikken.

Iran

Raha Nik-Andishs hverdag i Teheran er preget av frykt og usikkerhet. Men han finner håp i kunsten.

Kommentar

Nesten alle Oslos kom­mer­si­elle gallerier av betydning befinner seg nå vest i byen.