Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Ibsen

Uten mer penger vil få norske scene­kunst­nere markere Ibsenåret 2028 ute i verden, tror scene­kunst­di­rektør.

Bibliotek

Lekser, sjakk og godis: Hvor skal ungdom på Oslo Øst henge hvis biblio­teket stenger?

Ibsen

Snart fyller Ibsen 200 år, men regje­ringen har ikke satt av en krone til kalaset