Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Kunst

En «planke­haug» utenfor Telemark Kunst­sen­ter har fått Frp til å se rødt

Film

Mener «Naza»-kritikk bommer: – På tide å snakke om kollektiv skyld

Kulturtirsdag

Også signaturer med profes­sor­tittel og sepa­rat­ut­stilling på Nasjo­nal­mu­seet bak seg kan dukke opp i bitte små kunst­ner­drevne gallerier.