Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

Ida Wammer
DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Kulturuka

Vi vet ikke lenger hvordan verden rundt oss fungerer. Selv har jeg sittet en uke i Sigrun Bergs vevstue og gruet meg til å sy en hempe på bunaden.

Over sofaen

For Ellen Horn er hjemme der kunst­ver­kene hennes er. Men også litt på Natio­nal­thea­tret, som hun stadig drømmer om å utvide i klassisk stil.

Bøker

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslo­fjor­den har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.