Kulturuka

Post Posten

Nesten ingen skriver brev lenger. Derfor føles det også dramatisk å få et.

DET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­LindgrenDET ­DAGLIGE HÅP: Når postkassene forsvinner, forsvinner også ideen om at alt plutselig kan skje. Foto: Janne ­Lindgren

Jeg husker første gang jeg fikk et personlig brev. Til Ida, sto det på konvolutten, håndskrevet, med frimerke og alt. Inni lå et rødt kort, med teddybjørner og hjerter, hvor det sto «God valentinsdag!». Ingen avsender. Noe som betød at avsenderen kunne være hvem som helst i klasse 4A. Eller 4B? Ja, eller hvorfor begrense seg, det kunne jo være noen i femte. Eller enda eldre!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Bøker

Tiden Forlag har tatt i bruk kunstig intel­ligens i det redak­sjo­nelle arbeidet. – Jeg er positivt overrasket over presi­sjonen, sier forlags­re­daktør Mattis Øybø.

Kommentar

Uhyre i politikken og uhyre på lerretet.

Kommentar

En følsom oppsetning av Michel Houelle­becqs «Sero­tonin» var blant høyde­punk­tene på årets Theater­treffen – det tyske teaters elite­fes­tival.