DebattIsrael og palestina

Ja, jeg er rasende – også på KrF!

Morten Eriksen (Tidligere daglig leder for Atlas-alliansen og Forum for utvikling og miljø)

Ja, jeg er også rasende, Mats Gilbert og Charlotte Qvale. Rasende, fortvilet, frustrert og inderlig trist. Først og fremst på at Norge, som Gilbert og Qvale skriver i Klassekampen 15. april, ikke gjør det vi faktisk kan gjøre. Vi kan ikke fysisk stoppe Israels morderiske krigføring i Gaza, men vi kan markere oss, sterkt og tydelig. Vi kan fjerne våre bidrag til at Israel kan fortsette med sine krigsforbrytelser. Israel bryter humanitærretten ved kollektiv avstraffelse av befolkningen i Gaza gjennom å hindre dem å dekke deres humanitære behov (vann, mat, helse og så videre) og gjennom ulovlig frihetsberøvelse (intern fordrivelse). Norge kan og bør gi enda tydeligere politiske meldinger til både Israel og USA. Vi kan blant annet delta i boikott, deinvesteringer og sanksjoner (BDS).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Rød ungdom

En skuffende sak

«Kjent programleder omtaler terrorisme som familieaktivitet!». Dette var ikke på forsida av Klassekampen på onsdag. Ikke fordi det ikke er sant, men fordi det var en del av satireprogrammet «Nytt på Nytt». Det Klassekampen imidlertid valgte å ha som forsidesak, i en tid hvor verden bokstavelig talt brenner, var at et sentralstyremedlem i Rødt ikke klarer å skille mellom politiske standpunkter og politiske satire. Jeg er usikker på hvem jeg er mest skuffa over, Espe eller Klassekampen. Man skulle trodd at det var nok viktige saker å ta tak i der ute. Joachim Espe insisterer på at sakens kjerne er at Rød Ungdom «gjentatte ganger ikke klarer å ta tydelig avstand fra politisk vold». Dette hevder han til tross for at Rød Ungdoms leder, og flere sentralstyremedlemmer har vært krystallklare gjentatte ganger.

Jorunn Folkvord
Offentlighet

Folke­dom­stolen krever ikke bevis

I det klassiske Aten samlet borgerne seg på torget for å avgjøre om en av deres egne truet fellesskapets beste. De risset et navn inn på en potteskår – en «ostrakon» – og dersom mange nok risset samme navn, ble personen sendt i eksil. Slik ostrakisme krevde ingen dom i en rettssak. Den bygde på en felles vurdering av personens karakter, gjort i full offentlighet og håndhevet gjennom utstøtelse og skam. I dag ser vi digital fordømmelse med de samme trekkene. Noen sier eller gjør noe moralsk tvilsomt. En digital mobb samler seg, tusenvis knytter et navn til en anklage, og resultatet er moralsk dom og sosial utstøting. Natt til lørdag 31.

Espen Gamlund
Statens kunstnarstipend

Kunst­nar­stipend øydelegg for kunstnarar

Eg er marglei hemmelighold og trynefaktor. Hadde eg fått eit kunstnarstipend kvart tiande år, hadde eg vore happy. Men er ikkje happy. Eg er kokforbanna. For eg er ein av dei som aldri får stipend. I desse dagar får vi vita kven som får 350.000 gratis kroner frå Staten. I eit, to, eller ti år.

Ingerid Jordal