Langfredag ble det holdt en solidaritetsmarkering i Kampen kirke for Gaza. Det ble lest fra både Bibelen og Koranen, i sorg, i håp og i fellesskap. Flere, deriblant Arbeiderparti-politiker Eivor Evenrud, reagerte på at Koranen ble lest som en del av liturgien.
Det er skuffende at Evenruds bidrag til det offentlige ordskiftet om Gaza ikke handler om massedrap, hungersnød eller Israels systematiske angrep på sivile, men om et vers fra Koranen. At debatten flyttes til liturgi når vi står midt i et folkemord, vitner om at vi lever i en mørk tid.
Det som skjedde i Kampen kirke, var ikke et teologisk utsagn, men en menneskelig gest. En kirke valgte å bruke en av kristendommens mest alvorlige og hellige dager til å rette blikket utover mot verden og åpne et rom for dem som lider.
Det handlet ikke om å relativisere religion, men om å si at menneskelig lidelse berører oss alle og at solidaritet noen ganger trenger flere språk. Å lese et kort vers fra Koranen innebar ikke å nedtone kristendommen, det var å uttrykke at det finnes et etisk fellesskap som er større enn teologiske grenser.
Når dette blir møtt med skepsis og mistenksomhet, er det ikke fordi handlingen er ekstrem, men fordi den truer et uuttalt hierarki. For hva betyr det når en kirke gir rom til muslimske uttrykk, uten å føle seg truet? Hva skjer med forestillingen om majoritetens eierskap til det hellige? Når noen reagerer så sterkt, handler det ofte ikke om tro, men om kontroll.
Evenrud skrev i sitt Facebook-innlegg at moskeer ikke leser fra Bibelen, som om det skal være et argument mot det som skjedde i Kampen kirke. Dette er en sammenligning tatt ut av sammenheng. Den norske kirke er en majoritetsinstitusjon med historisk og strukturell makt. Moskeer i Norge representerer minoriteter, og blir ofte møtt med mistenksomhet og politisk press. Å kreve symmetri uten å anerkjenne maktforholdene er ikke nøytralitet, det er blindhet. Det er en retorikk som tilsynelatende handler om rettferdighet og likebehandling, men som i praksis forsterker forskjellsbehandling.
Vi har sett denne typen mistenkeliggjøring før. Det starter med spørsmål som: «Hva gjør muslimske uttrykk i våre rom?» og fortsetter med påstander om at «alt og ingenting er hellig» som om kjærlighet, nærvær og fellesskap svekker troens kraft. Dette er gamle forestillinger pakket inn i nye formuleringer. Det er ideen om at religion og verdier forvitrer i møte med «de andre». Men troen vår dør ikke av fellesskap, den vokser i det.
«Å vende seg mot de lidende er selve kjernen i det kristne budskapet»
Langfredag handler om lidelse, svik og håp. Det handler om å stå i mørket og likevel holde fast ved at kjærligheten ikke gir seg. Når en kirke velger å rette blikket mot Gaza på akkurat denne dagen, er det ikke et brudd med tradisjonen, det er en forlengelse av den. Å vende seg mot de lidende er selve kjernen i det kristne budskapet.
Dette er ikke første gang tro og fellesskap har krysset grenser. Frans av Assisi trosset korsfarerlinjene for å møte en muslimsk sultan i respektfull samtale. I middelalderens Al Andalus levde jøder, kristne og muslimer i perioder med kulturell og intellektuell utveksling. I India inviterte keiser Akbar troende fra ulike retninger til felles refleksjon i sitt «bønnens hus». I nyere tid har vi hatt dialogmøter på tvers av tro og livssyn.
Disse møtene har aldri vært enkle. De har alltid utfordret konformitet. Men de har også åpnet nye rom for motstand, håp og samhold. Når Kampen kirke velger å åpne sitt rom for Gaza, for muslimer og for fellesskap, står de i denne tradisjonen.
Det som virkelig burde opprøre, er ikke et vers fra Koranen, men at slike vers vekker mer debatt enn bilder av døde barn. Når solidaritet blir mistenkeliggjort fordi den er inkluderende, når varme blir lest som svik og kjærlighet som trussel, da må vi spørre hvem denne retorikken egentlig tjener. Den tjener ikke troen. Den tjener ikke håpet. Og den tjener definitivt ikke de som ligger begravd under ruinene i Gaza.
Som Edward Said skrev: «Humanisme er den eneste – jeg vil gå så langt som å si den siste – motstanden vi har mot de umenneskelige praksisene og urettferdighetene som skjemmer menneskets historie.» Med det formulerer han en overbevisning som våger å stille spørsmål ved egne institusjoner og stå på den undertryktes side, uavhengig av ideologi eller religion.
Det som skjedde i Kampen kirke, var en slik humanistisk handling.