Det er et mysterium hvordan liberale Venstre har greid å lande på at det er en god idé å bruke oljepenger under streken for å få et statsselskap til å drive aktiv næringspolitikk. Venstre vil gjøre det statlige aksjeselskapet Petoro til et politisk verktøy, fullfinansiert med oljepengene våre. For å se hvorfor det er en eksepsjonelt dårlig idé, må vi først gå 40 år tilbake i tid.
Ved inngangen til 1980-tallet var norsk olje- og gassproduksjon for alvor begynt å komme i gang, og store deler av eierskapet til olje- og gassfeltene var i Statoils hender. Kombinasjonen av høye oljepriser og store funn ga statsoljeselskapet gode vekstvilkår. Prognoser tydet på at Statoil i fremtiden ville kunne sitte på inntekter i samme størrelsesorden som et statsbudsjett. Det var ikke uproblematisk. Kapitalkonsentrasjon gir maktkonsentrasjon, som er et demokratisk problem. Oljegrunnrenten ga i tillegg selskapet økonomiske muskler til å ekspandere, levere på politikernes mange visjoner og gjennomføre økonomisk uansvarlige prestisjeprosjekter.
I 1984 ble problemet langt på vei løst, gjennom å flytte store eierandeler på sokkelen fra Statoil direkte til staten. Willoch-regjeringen opprettet en egen statseid portefølje, Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Oljepenger som ellers ville gått til Statoil, endte på den måten med å gå rett til staten. Over en tredel av statens inntekter fra olje og gass har kommet fra disse eierandelene.
Siden 2001 (med delprivatiseringen av Statoil) har SDØE-andelene blitt forvaltet av det helstatlige selskapet Petoro. Selskapet teller rundt 70 folk og finansieres over statsbudsjettet. Det skal ikke ekspandere inn i nye næringer eller påta seg operatøransvar for olje- og gassfelt. Selskapets fremste mål er å sørge for høyest mulig avkastning på vegne av statens eierandeler. Og de sender hele overskuddet direkte inn i oljefondet.
Innretningen har tjent oss godt. Når mer av pengene går direkte til staten, blir det lettere å tenke helhetlig rundt hva oljerikdommen skal brukes på og i hvilket tempo vi ønsker å fase pengene inn i økonomien.
«Det skaper et inntrykk av at Venstre har greid å kutte offentlig pengebruk»
Men modellen er under angrep. Partiet Venstre har kastet ut to forslag det siste året, som i kombinasjon ville gjort dagens Petoro til noe som har flere likhetstrekk med Statoil før 1985.
I sitt alternative statsbudsjett foreslår Venstre å kutte hele den statlige finansieringen av Petoro. Venstre vil heller at selskapet skal finansiere seg selv, gjennom å forsyne seg av SDØE-pengene direkte. Når oljepengene brukes før de har nådd oljefondet, heller enn etter, fanges det ikke opp av handlingsregelen. Det skaper et inntrykk av at Venstre har greid å kutte offentlig pengebruk. Men grepet er en oppskrift på det motsatte: dårligere kostnadskontroll. Tendensene til imperiebygging i Statkraft, med en dobling av antall ansatte de siste sju årene, er et interessant bakteppe.
Venstres Petoro-triks er interessant å se i sammen med et annet forslag de fremmet i Stortinget (sammen med Høyre) i fjor vår. Partiene ville endre Petoro sitt mandat på en slik måte at selskapet fikk økt adgang til å investere oljepengene våre i ulønnsomme havvindprosjekter. I praksis ville mandatendringen satt målet om å maksimere statens avkastning til side, for å få fart på havvindsatsingen. Penger som ellers ville gått inn i oljefondet og siden bli brukt i tråd med handlingsregelen – for eksempel på å subsidiere havvind – ville dermed kunne bli brukt på havvind uten at det ble fanget opp av handlingsregelen. Forslaget ble heldigvis nedstemt.
Venstre vil ha en strengere handlingsregel, med et tak på 2,5 prosent uttak av oljefondet. Samtidig er de det partiet som går lengst i å finne smutthull og lure seg unna handlingsregelen. Partiet skryter over at de vil ta mindre penger ut av oljefondet, men dekker det inn på en måte som gir mindre penger inn i fondet. Å bruke SDØE-penger er like mye oljepengebruk som å bruke oljefond-penger.
Men mest av alt er det fascinerende at liberale Venstre, av alle, tilsynelatende prøver å gjenopplive det gamle-Statoil. Å gjøre Petoro til et politisk verktøy for å bygge havvind, samtidig som man åpner for at selskapet kan bruke de enorme SDØE-midlene på å finansiere seg selv, er oppskriften på mange av de samme problemene som førte til at SDØE-andelene i 1985 ble skilt ut fra Statoil. Det vil gi mindre kontroll over oljepengebruken og mindre effektiv bruk av samfunnets ressurser.