Dette er ikke en kronikk skrevet med kjølig intellektuell distanse, men et raseriutbrudd som kun kan temmes av handling fra makthaverne. Vi holder dere medansvarlige for sammenbruddet i en allerede spinkel internasjonal rettsorden. Deres passivitet har medvirket til å gi grønt lys for massedrap på palestinere, uten historisk sidestykke.
Israels krigsforbrytelser og folkerettsstridige angrep på den palestinske befolkningen i Gaza og på Vestbredden begås på ingen måte i skjul. Nær ubegrenset informasjon er tilgjengelig for alle. Likevel velger dere aktivt å vende ryggen til i stilltiende aksept eller halvhjertet protest.
Dokumentasjonen er overveldende, ofte levert av israelerne selv. Fra videoer av israelske soldater som jubler mens de sprenger palestinske hjem, universitets- og sykehusbygninger til uttalelser fra regjerings- og parlamentsmedlemmer om hvordan det enkleste ville være å slippe en atombombe over Gaza, eller at palestinere er dyr. Israel gjennomfører sine krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd for åpent kamera, ofte sitt eget, som regel med synlig stolthet. Det alene stiller Vestens manglende handlekraft i et grelt lys. Utilgivelig er også vegringen mot å belyse det politiske grunnlaget for Israels utslettende krigføring mot palestinerne: Sionismen.
Vi er vitner til kynisk, ekspansiv israelsk kolonialisme. Netanyahus sittende regjering er det mest høyreradikale, sionistiske politiske lederskapet i israelsk historie. Koalisjonen hans har gjort folkerettsstridig kolonipolitikk til regjeringsplattform, uten tilknytning til 7. oktober. Israel stopper ikke av seg selv eller som følge av en lavmælt vestlig indignasjon over råskapen og krigsforbrytelsene.
Osloavtalen og maskerader av ulike «fredsprosesser» som «tostatsløsningen» er ikke bare å bære havre til en død hest, det er et svik mot det palestinske folket. For palestinerne gjenstår to valg: Kapitulasjon og fordrivelse, eller fortsatt motstandskamp og frigjøring fra sionismen og okkupasjonen.
Marginaliseringen og fordømmelsene av den palestinske frihetskampen, også den militære, står i skarp motsetning til vestlig hyllest og militære og økonomiske støtte til den ukrainske frihetskampen. Det er ikke «Israel mot Hamas». Hamas representerer den grunnleggende ideen om palestinsk selvstendighet, rettferdighet og nasjonal frigjøring. Ideen kan ikke utryddes av annet enn en rettferdige politiske løsninger. Uansett hvem som har tatt ansvar for den palestinske frihetskampen, har de fått merkelappen «terrorister». Den egentlige terroristen er okkupantmakten Israel.
Hvis vi mener alvor med folkemordkonvensjonen, etablert for å hindre nye folkemord etter nazistenes Holocaust, og hvis vi for alvor mener at det skal finnes et land i verden som er trygt for alle jøder, så løses ikke noe av dette ved å akseptere at Israel fullfører sitt ekstreme sionistiske koloniprosjekt.
I Norge tar vi oss ubegrenset tid til å diskutere begreper, mens Israel nå dreper og skader 100 palestinske barn i døgnet. Folkemord? Ikke folkemord? Alt mens videoer av barn som samler sammen andre barn i småbiter, tyter ut av telefonene våre. Massedrapene, terroren og utsultingen i Gaza pågår samtidig som Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte får seg til å si at Norge ikke bør boikotte Israel, fordi det vil føre til at vi som nasjon mister vår påvirkningskraft. Altså: Hvis vi bruker vår mulighet til å påvirke, så mister vi vår mulighet til å påvirke?
Hvorfor er det slik at alle dere som konfronteres med manglende handlingsvilje, fortsatt – etter 18 måneders grenseløs israelsk voldsbruk – er mer opptatt av å forklare hvorfor det er umulig å løfte en finger – i stedet for å gjøre alt i deres makt for å bruke de effektfulle, fredelige verktøy som faktisk finnes?
«I Norge diskuterer vi begreper mens Israel dreper og skader 100 palestinske barn i døgnet»
- Hvorfor tar ikke NRKs Vibeke Fürst Haugen og Charlo Halvorsen sammen med kulturminister Lubna Jaffery eget initiativ overfor EBU for å utestenge Israel fra Eurovision?
- Hvorfor nekter ikke landslagstrener Ståle Solbakken og Lise Klaveness i Norges Fotballforbund å spille fotballkamper mot Israel? Er poeng viktigere enn 15.000 barneliv?
- Hvorfor bryter ikke rektorer og styrer ved norske utdanningsinstitusjoner sine bånd til israelske utdanningsinstitusjoner som svar på bombingen av alle Gazas universitet og høyskoler?
- Hvorfor nekter ikke Ski-Norge å kle seg i Nammos våpenlogo når vi nå har fått bevist én gang for alle at våpendeler fra Nammo dreper palestinske barn?
- Hvorfor advarer LO-leder Peggy Hessen Følsvik mot boikott av Israel? Hvorfor organiserer hun ikke landsomfattende politisk generalstreik for våpenhvile, oppheving av Gaza-blokaden, for BDS-kravene og for å støtte Sør-Afrikas sak i ICJ?
- Hvorfor kommer ikke kirkens preses, biskop Olav Fykse Tveit, og Bispedømmerådet med like klare fordømmelser av israelske krigsforbrytelser som paven?
- Hvorfor vil ikke finansminister Jens Stoltenberg, mens det fortsatt er råd, komme seg over på rett side i historien ved å deinvestere de over 270 milliardene han er ansvarlig for at er investert i folkerettsstridig israelsk okkupasjon?
Siden ingen finner det nødvendig å bruke slike ikkevoldelige politiske virkemidler, ber vi om en redegjørelse for hvilke andre tiltak som er gjennomført eller som vil gjennomføres for å stoppe folkemordet i Gaza. Slike tiltak er den eneste akseptable forklaringen på motviljen mot å sanksjonere Israel nøyaktig slik dere sanksjonerte Russland i 2022.
Israel har ikke et øyeblikk lagt skjul på hva deres plan for Gaza er. Likevel har det internasjonale samfunnet, som Norge er en liten, men betydelig del av, ventet i snart 18 måneder på at Israels ledelse skal nå et egendefinert moralsk metningspunkt og slutte å drepe.
Det er åpenbart en fatal feilvurdering.
