Essay

Dypt fremmed og forstyrrende

Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.

Eivnd Buene (komponist og forfatter)
MUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig IdåsMUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig Idås

Første gang jeg hørte Erlend O. Nødtvedt lese, var under en litteraturfestival i 2013. Lese er kanskje feil ord, det dreide seg mer om en slags sang, en rytmisk messing, remser av ord som fulgte på hverandre og lenket seg sammen til en suggererende strøm av vestlandske språklyder. Det må ha vært opplesning fra Bergens beskrivelse, eller kanskje Trollsuiten, det var i alle fall dikt, for noen romanforfatter var Nødvedt ennå ikke. Jeg satt blant en håndfull tilhørere på en prosaisk plastsol under hvit bibliotekbelysning og ble fascinert av språkmusikken som kilte i ørene og gikk lange omveier forbi språksenteret i hodet mitt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.