Første gang jeg hørte Erlend O. Nødtvedt lese, var under en litteraturfestival i 2013. Lese er kanskje feil ord, det dreide seg mer om en slags sang, en rytmisk messing, remser av ord som fulgte på hverandre og lenket seg sammen til en suggererende strøm av vestlandske språklyder. Det må ha vært opplesning fra Bergens beskrivelse, eller kanskje Trollsuiten, det var i alle fall dikt, for noen romanforfatter var Nødvedt ennå ikke. Jeg satt blant en håndfull tilhørere på en prosaisk plastsol under hvit bibliotekbelysning og ble fascinert av språkmusikken som kilte i ørene og gikk lange omveier forbi språksenteret i hodet mitt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
