Essay

Dypt fremmed og forstyrrende

Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.

MUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig IdåsMUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig Idås

Første gang jeg hørte Erlend O. Nødtvedt lese, var under en litteraturfestival i 2013. Lese er kanskje feil ord, det dreide seg mer om en slags sang, en rytmisk messing, remser av ord som fulgte på hverandre og lenket seg sammen til en suggererende strøm av vestlandske språklyder. Det må ha vært opplesning fra Bergens beskrivelse, eller kanskje Trollsuiten, det var i alle fall dikt, for noen romanforfatter var Nødvedt ennå ikke. Jeg satt blant en håndfull tilhørere på en prosaisk plastsol under hvit bibliotekbelysning og ble fascinert av språkmusikken som kilte i ørene og gikk lange omveier forbi språksenteret i hodet mitt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Intervju

Finna på noko gale

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Kommentar

Mennes­kenes jord

Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontrastenes år.

Kommentar

Smalere nå

I forrige ukes Klassekampen snakket Victor Malm fra svenske Expressen om at vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig. «Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status», sa Malm. Og nettopp derfor har kritikerne utspilt sin rolle, ifølge kulturredaktøren: «For hvis du like gjerne kan høre på Taylor Swift, trenger du ikke dem som kan mer enn deg, til å fortelle deg hva som er interessant». Malm har videre forslag til en løsning: «Hvis mediene vil forandre på det, må de gjenetablere kulturen som kul, så man får sosial kapital ved å ta del i det. De må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.» Dette gjør man, ifølge Malm, ved å «løfte fram det smale og gjøre det igjen og igjen for å bygge troverdighet overfor leserne.» Akkurat som nettbaserte amerikanske musikkmagasiner som Pitchfork og Stereogum, med andre ord – som lever av å posisjonere seg fra undergrunnen og opp. Malm avviser at kritikken taper terreng i mediebildet på grunn av internettets klikkøkonomi. Samtidig har det skjedd noe med kunstig intelligens det siste året som kompliserer en allerede komplisert mediehverdag. Google har for eksempel innført Google AI i søket sitt, det vil si at de henter informasjon fra (ofte redaksjonelle) artikler og sammenfatter det for deg.