Essay

Dypt fremmed og forstyrrende

Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.

Eivnd Buene (komponist og forfatter)
MUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig IdåsMUSIKALSK FORFATTER: «Hos Nødtvedt beskriver ikke musikken verdens sammensetning, men dens oppløsning», skriver Eivind Buene Foto: Hedvig Idås

Første gang jeg hørte Erlend O. Nødtvedt lese, var under en litteraturfestival i 2013. Lese er kanskje feil ord, det dreide seg mer om en slags sang, en rytmisk messing, remser av ord som fulgte på hverandre og lenket seg sammen til en suggererende strøm av vestlandske språklyder. Det må ha vært opplesning fra Bergens beskrivelse, eller kanskje Trollsuiten, det var i alle fall dikt, for noen romanforfatter var Nødvedt ennå ikke. Jeg satt blant en håndfull tilhørere på en prosaisk plastsol under hvit bibliotekbelysning og ble fascinert av språkmusikken som kilte i ørene og gikk lange omveier forbi språksenteret i hodet mitt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.