Bon Iver begynner i mørket, før Justin Vernon ser lyset.
Sable, Fable
Jagjaguwar/Playground
Justin Vernon sa det selv til New York Times nylig: fjorårets ep «Sable» liknet en klisjé av en Bon Iver-utgivelse. Sangene er estetisert sutrete, for all del fine, men også så selvmedlidende at de låter faretruende nær parodien. Takk og lov, hørte han at det var mer enn ensomhet å hente ut av låtskriverlivet, og tok affære.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.