President Donald Trumps kunngjøring om at Gazastripen kunne bli styrt av USA og gjenoppstå som «Midtøstens riviera» ble møtt med internasjonal fordømmelse. Etter møtet med Israels statsminister Benyamin Netanyahu i Washington nå på mandag består hovedbudskapet: den «beste løsningen» i Gaza omfatter fordrivelse av palestinerne.
Trump har tatt til orde for gjenoppbygging i Dubai-stil. Palestinere, utbombede hjem og flyktningleirer skal byttes ut med turister på en strandpromenade fylt av neonlys, gull og luksushoteller.
Den kolonialistiske ideen om Gaza som vestlig ferieparadis er slettes ikke ny. Der Trump nå snakker om «Midtøstens riviera» forsøkte Jewish Agency – som tilrettelegger for innvandring til Israel – allerede tidlig på 1980-tallet å lokke israelske bosettere til «Israels Hawaii».
Bak fasaden og Trumps uttalelser ligger årtier med israelsk okkupasjon, kolonisering og planer om å endre Gazas demografiske virkelighet for å sikre full israelsk kontroll over en ny del av Palestina.
Under krigen i 1948 var Gaza utelatt fra israelske krigsmål. Men etter krigen ble Gazastripen kjent blant politikere og forsvarstopper som jobben man aldri fullførte: et stykke land man gjerne ville ha, men helst uten den palestinske befolkningen.
I 1956 gjorde Israel sitt første forsøk på å ta Gaza med makt. Etter press fra USAs president Dwight Eisenhower ble statsminister David Ben-Gurion tvunget til tilbaketrekking.
Fra dette mislykkede forsøket trakk Israel en viktig lærdom: for ytterligere ekspansjon og justeringer av kartet over Midtøsten trengte man amerikansk godkjenning.
I så måte skulle krigen i 1967 bli langt mer vellykket. Gazastripen – omtalt av statsminister Levi Eshkol som en «egyptisk finger» inn i Israel – ble erobret og okkupert.
Krigens utfall ga liv til israelske bosettinger på okkupert land. Den ga også ny næring til ideen om «transfer» – utdrivelse og tvangsflytting av palestinere. Transfer var ifølge Ben-Gurion «en viktig human og sionistisk idé» og ble sett på som en effektiv strategi for å bygge jødisk majoritet og kontinuitet i Palestina.
Etter krigen i 1967 gjenoppsto transfer under en rekke kreative merkelapper: «befolkningsoverføring», «befolkningsutveksling», «arabisk retur til Arabia», «frivillig emigrasjon» og «rehabilitering».
Reiser og pass for «frivillig emigrasjon» fra Gaza ble organisert og betalt i samarbeid med det israelske utenriksdepartementet – «det globale reisebyrået». Palestinere kunne fritt forlate Gaza for å søke lykken andre steder.
«Det amerikanske skiftet må tas på alvor»
Ulike komiteer og forskere produserte samtidig planer for «rehabilitering» av palestinere. Mens noen slo et slag for å sende palestinere fra Gaza til Vestbredden, Sinaihalvøya eller Irak, så andre til fjernere strøk som Canada og Australia.
«Jeg vil at de alle skal dra, selv til månen,» sa statsminister Eshkol. Med det uttrykte han ikke bare et ønske, men også frustrasjon over en prosess som gikk sakte. Gaza var et uløselig problem siden den palestinske befolkningen – og spesielt flyktningene fra 1948 og deres etterkommere – var et hinder for israelsk annektering.
I årene som fulgte ble planene liggende i skuffen i lys av praktiske, juridiske og diplomatiske hensyn. «Rehabilitering» måtte ifølge det israelske utenriksdepartementet skje diskret, uten å fremstå som «offisiell politikk (…) organisert av oss».
Men etter 7. oktober 2023 tok israelske ledere frem de gamle planene. Det snakkes høyt om tvangsflytting og fordrivelse. «Evakuering» og «rehabilitering» har også fått sin renessanse.
Så sent som i mars vedtok israelske politikere opprettelsen av et kontor som skal tilrettelegge for «frivillig emigrasjon» fra Gaza. Netanyahu slo fast at Trumps plan skal realiseres. «Dette er planen. Vi legger ikke skjul på det», sa han på X.
Borte er følsomheten for internasjonal opinion og reaksjoner. Og hvorfor skulle den ikke være det?
På hjemmebane er dagens israelske regjeringskoalisjon dominert av ytre høyre og ultra-nasjonalister. Deres mål er overtagelse av Gaza og kolonisering av området.
I USA bidrar Trump til å legitimere en ideologi og praksis som oppfordrer til fordrivelse og etnisk rensing. Den amerikanske presidenten fremstår ikke bare som en kynisk og opportunistisk eiendomsutvikler. Han bringer også den amerikanske politikken stadig nærmere ideen om «transfer».
Det amerikanske skiftet må tas på alvor. Veien for Israel til å gjennomføre «transfer» ligger mer åpen enn noen gang og utgjør en trussel for Gazas 2.2 millioner palestinere.
Sett med historiske briller er Trumps Gaza-politikk en israelsk plan i amerikansk innpakning. Ikke uventet er entusiasmen stor blant israelske ledere. Mens opposisjonens Benny Gantz mener planen er beundringsverdig, har Netanyahu gitt instrukser til hæren om å legge planer for at palestinere skal «forlate» Gaza.
Med Trump i front forvandles historiske israelske utfordringer i Gaza til muligheter. «Transfer» har vært å foretrekke, men har blitt sett på som krevende.
En felles amerikansk-israelsk front på høyeste politiske nivå som normaliserer og legitimerer etnisk rensing i Palestina er nytt. Nå er det andre staters oppgave å hindre en ny nakba – hendelsene under krigen i 1948 da over 700.000 palestinere ble drevet på flukt.
