Det er greit nok at Kåre Bulie ikke likte Prosas jubileumsnummer. At han ble søvnig allerede av forsiden, tyder mest på en dårlig natts søvn. Det mest interessante med anmeldelsen hans av Prosa – tidsskrift for sakprosa – er at den er trykket på lederplass i Bokmagasinet. Hva skal det bety?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentProfessor i biologi, Dag O. Hessen, leverer i Klassekampen 24. april en velskrevet og interessant artikkel der han tar opp noen av de store spørsmål i tilværelsen, inkludert det aller mest gåtefulle: Hvordan har universet oppstått? Hessen gjør seg imidlertid raskt ferdig med muligheten for at universet er Guds skapelse: «Det […] er nær ubegripelig rent intellektuelt, men det innebærer ikke noe under av den grunn, fravær av bevis er som kjent ikke bevis på det motsatte.» Nå er det vel få som tror på Gud som regner med at denne troen kan bevises. Men i stedet for forgjeves å prøve på å konstruere sikre bevis eller motbevis for Guds eksistens, kan vi spørre om hvilken antakelse som best forklarer at universet i det hele tatt finnes: Er det troen på Gud eller noe annet – som for eksempel…? Ja, hva er egentlig alternativet? For gudstroen taler det forhold at alt som eksisterer må ha en begynnelse, og at ingen ting blir til av ingenting. Universet har ikke oppstått utfra noen naturlov som vi kjenner til, og det er usannsynlig at vitenskapen kan komme lenger enn Hessens nøkterne formulering: «Det er nær ubegripelig rent intelektuelt». Da melder spørsmålet seg om hvilken forklaring som er mest sannsynlig, gitt at universet faktisk eksisterer? Noe eller noen må ha satt det hele i gang. Hvis universets tilblivelse går utover alle kjente naturlover, står vi da ikke nettopp overfor et under? Og er da kanskje den mest nærliggende antakelse at vi her i dette tilværelsens under møter en skapende kraft som ikke selv er en del av det skapte, og ikke har noen årsak utenfor seg selv? Har Hessen en bedre formodning? Det virker som om han nøyer han seg med å melde pass fordi han ikke vil forlate sikker vitenskapelig grunn.
Halvor NordhaugArkitektstudent Naomi Svalastog spør i et leserinnlegg 10. april om hva Riksantikvaren skal gjøre angående det grønne pissoaret i Nygårdsparken i Bergen. Kulturminner etter skeives liv, kultur og hendelser har, så langt, ikke hatt tilstrekkelig fokus fra verken oss, fylkeskommunene eller kommunene. De skeives historie er godt representert i kulturminnene, men historiene deres må løftes bedre fram. For å bevare dette mangfoldet er vi avhengige av at folk engasjerer seg for kulturarven, slik som Svalastog gjør i sitt innlegg. Hva som velges ut for fredning, baserer seg på innspill, kunnskap og deltakende arbeid. Fredning er og skal være et trangt nåløye. Verdivurderinger og vekting fra sentrale interessegrupper er sentralt.
Sigrid MurudDet er spørsmålet jeg har klødd meg i hodet over de siste dagene. Da jeg var barn og gikk på søndagsskole handlet budskapet ofte om å være snill med hverandre, hjelpe hverandre, vende det andre kinnet til og lytte til Jesus som ber oss om å elske vår neste som oss selv. Kristen var for meg aldri ensbetydende med kjip, men det er nå i ferd med å endre seg. Årsaken er en rekke utspill fra KrF og ungdomspartiet deres. I løpet av kort tid har de kommet med forslag om å skyte all ulv i Norge, kutte klimatiltak for å øke fødselstallene (!), forby regnbueflagget i skolene og fjerne undervisning som ikke baserer seg på en «biologisk forståelse av kjønn». Disse forslagene kommer fra et parti som ifølge seg selv bygger på kristne verdier. Jeg må også ha gått glipp av de delene i Bibelen hvor Jesus ber oss om å utrydde dyrearter og forby flagg. Kamp mot mangfold og kamp mot klimatiltak føyer seg inn i en trend hvor reaksjonære krefter er på fremmarsj over hele verden – ofte under dekket av religion. Her kunne KrF vært en tydelig motstemme. Stått opp for verdiene som virkelig betyr noe og vært en motkraft mot dem som vil bruke religion til å undertrykke og fjerne. At KrF i stedet er i ferd med å bukke under for det reaksjonære presset, er trist.
Jonas Maas Nilsen