Mottakelsen av Knut Hamsuns tekster finner stadig nye, til dels spektakulære, former. Slik har det vært fra tidlig av, og mer skal det formodentlig bli etter at forfatterens verker falt i det fri i 2023. Antakelig kan et politisk stemningsskifte i retning høyrebevegelser og autokrati komme til å bidra. For bare å ta ett ferskt eksempel: Fjorårets lansering av «Sult» som lydbok, der det var forfattaren sjølv som las, nærmere bestemt forfatterens KI-genererte stemme, og dét til og med på flytende engelsk. Utgiver var plassert på ytre høyre, Legatum Publishing.
Da forlegger Tore Rasmussen ble kritisert for å misbruke Hamsun, hadde han svaret klart: «Vi må puste med magen og fokusere på det litterære.» Det minner om proff dobbeltkommunikasjon. For hvorfor skulle Hamsun endt opp i dette selskapet, om det ikke var for forfatterens biografi? I stedet for å innrømme dette, tyr Rasmussen til det eldste trikset i apologetboka: Han skiller forfatter fra verk, tekst fra historie. I Legatum-versjonen får denne litteraturteoretiske posisjonen dermed en original vri, fordi det handler om å lene seg på en kulturell ortodoksi, en naturliggjort distinksjon. Mens det nettopp er forbindelsen mellom forfatter og verk, Legatum utnytter.
Det er, som Eirik Vassenden minnet om i en fersk Morgenbladet-artikkel, historiske grunner til at kulturkrigere fra ytre høyre omfavner Hamsun. Det er smertefullt for dem som elsker hans verker, men uomtvistelig. Og denne problemstillingen må vi som forsker på hans litteratur, forholde oss til. Samtidig bør vi stille spørsmål ved hvordan 1890-tallets «Sult» reduseres og entydiggjøres, ved hvordan den både avkontekstualiseres og rekontekstualiseres gjennom denne nye utgivelsen. Vi bør i det hele tatt fri Hamsuns tekster der de fortjener å fris, uten av vi dermed lar oss rekruttere inn i apologetenes rekker.
I arbeidet med en ny utgave av «På gjengrodde stier» for Oxford World’s Classics (der Terence Cave oversetter og jeg er redaktør), har forholdet mellom tekst og historie igjen blitt aktualisert for meg. For hvordan formidler man dette fascinerende og samtidig høyst problematiske verket til nye engelskspråklige lesere, i en verden der misbruk av historie og beleilig glemsel preger dagsordenen? Hvordan skal vi i det hele tatt lese Hamsun?
Flertydighet?
For å ta det vanskeligste først. «Jeg gjøre Utfald mot Jøderne? spurte Hamsun psykiater Ørnulv Ødegård, slik han selv gjengir det i «På gjengrodde stier» (opprinnelig utgitt i 1949). «Jeg oppfordrer i Venlighet Direktøren til at lete igjennem min samlede Produksjon og se om han kan finde et Utfald mot Jøderne.» Når man skal formidle «På gjengrodde» stier til nye lesere, er det umulig ikke å kommentere dette.
Jeg skal ikke her hamre løs på den apologetiske tradisjonen, selv om det kunne vært fristende å vise hvor revisjonistisk, eller hvor ute av takt med både historiefag og Holocaust-forskning, den har vært. La meg bare konstatere at den i sine mildere former betoner en «flertydighet» i Hamsuns syn på jødene, gjerne med referanse til at han «hjalp jøder». Og la meg samtidig foreslå at det å påstå at vår store romanforfatters holdning til det som i samtida ble kalt «jødespørsmålet» eller «jødeproblemet», skulle være påfallende mangetydig, betinger uvitenhet om antisemittismens uensartede framtredelsesformer.
Til ulykke for begge parter
Mange Hamsun-lesere (inklusive mange Hamsun-forskere) har hatt vanskelig for å godta at deres favorittforfatter var antisemitt. Antakelig fordi de har forbundet slike holdninger med blindt hat og spontane opptøyer – en form for antisemittisme Hamsun kan frikjennes for. De har ikke fått det til å stemme med den «inntrykksømme» forfatteren, han som hadde empati for både barn og dyr, foruten sans for humor.
I håp om å gi et lite bidrag til å forstå den hamsunske antisemittismens natur, kan vi kort se nærmere på et av hans lengste resonnementer om jødene. Det formuleres i 1926, i forbindelse med tiårsjubileet for Mikal Syltens Nationalt Tidsskrift. Det sier mye at Hamsun valgte å sende redaktøren for dette antisemittiske tidsskriftet sine gratulasjoner, og enda litt mer at han begynner med setningen «Det er et utakknemlig arbeide De har, og det viser Deres sterke og ærlige tro på saken at De har holdt ut så lenge.»
Slik legitimerer Hamsun Syltens antisemittiske prosjekt, før han forklarer sin posisjon og tilsynelatende nyanserer. Han har en teori: «Antisemittisme er det i alle land, den følger semittismen som virkningen følger årsaken.» Men spørsmålet Sylten «bakser» med, er ikke enkelt, ifølge Hamsun.
Det er et meget evnerikt folk. Jeg ser her bort fra mine dyktige og sympatiske personlige venner blant jødene, jeg tenker heller ikke på de mest usympatiske, de som er inngiftet i landets befolkning eller især deres avkom, streberne i kunst, politikk og litteratur, de frekke, de anmassende, deres evner er altfor ofte så grunne, det er ferdigheter. Men tatt over det hele er jødefolket intellektuelt meget høytstående.
Det kan virke som om Hamsun mener å representere en noe annen posisjon enn redaktørens, en mindre hatefull posisjon. Helst burde jødene vært samlet i et eget land, skriver han videre, og tilbyr begrunnelsen: «så den eksklusivt hvite rase slapp for videre blodblanding».
Der ligger kjernen i resonnementet, i frykten for raseblanding. Hamsun vil at jødene skal «virke med sine beste egenskaper til fordel for hele verden», men det betinger at de ikke blander seg med andre raser, og at de derfor finner seg et eget land. Tror man dette utgjør «flertydighet», bør man merke seg at Hamsun ser på jødefolket som noe helt for seg selv, at han essensialiserer. Så lenge landet ikke er tilgjengelig, avslutter Hamsun, blir jødene ved å leve og arbeide i fremmede samfunn, «til ulykke for begge parter».
Hamsun gjentar varianter av dette resonnementet i korrespondanse med den tyske jøden Artur Meyerfeld, først høsten 1933, etter Hitlers maktovertakelse, så senhøsten 1935. Tyskland må «kunne forsvare seg når det overveldes av en stor mengde av denne fremmede rasen», skriver Hamsun etter at Nürnberglovene er innført.
Hat versus fornuft
Hamsuns antisemittisme framstår som en moderne antisemittisme. Viktigst for tenkningen hans er en versjon av den biologiske eller rasefunderte antisemittismen. Ved å ta opp i seg denne, synes individualisten Hamsun å ha godtatt at det er folkeslag, ikke individer, som er historiens subjekter. Han har innordnet seg den større saken, den germanske.
Antisemittisme av typen Hamsun forfektet, innebar ikke nødvendigvis personlig hat mot jødiske individer, selv om hans forhold til jøder kunne farges av fordommer. Blant nazistene var det lenge mange som så på hva den tyske historikeren Ulrich Herbert kaller «Radau-Antisemitismus» («pøbelantisemittisme»), preget av gatevold, vindusknusing og pogromaktige oppstandelser, som kontraproduktiv for det de oppfattet som en mer radikal, «seriøs» antisemittisk tilnærming. For disse var antisemittisme en «verdensanskuelse», ikke en «lidenskap», for å bruke Jean-Paul Sartres beskrivelse av den moderne antisemittismens to framtoninger. Helt fram til Krystallnatten i 1938 konkurrerte de to formene for antisemittisme til dels med hverandre. Antisemittisme som «vitenskapelig» verdensanskuelse sto i klar opposisjon til det mange anså som den vulgære, irrasjonelle og primitive antisemittismen. Hovedsaken for «den akademiske antisemittismen» var «den radikale utskillelsen av ‘jøder’ og ‘tyskere’ i henhold til ‘blod- og avstammingsprinsippet’», og en slik antisemittisme kunne gjerne ta hensyn til jødiske individer (selv om dette i Hamsuns tilfelle er blitt sterkt overdrevet). Den kunne i prinsippet også innebære uenighet med enkeltheter i raselovgivningen. Denne varianten av völkisch-tenkning kunne i utgangspunktet anerkjenne det jødiske folkets rett til å eksistere, men det måtte skilles ut fra det tyske. Raseblanding var den største trusselen av alle.
Hvilke konsekvenser?
Mange har nøyd seg med å godta Hamsuns retoriske spørsmål angående «Utfald mot Jøderne», uten å se nærmere etter. Men selv om intensjonene sikkert var uklare, også for ham, og han ikke kunne sies å være preget av hat mot jøder eller jødefolket, og selv om han muligens husket dårlig, eller ikke ønsket å minnes, er svaret dessverre et utvetydig «ja». Ja, han gjorde en rekke utfall mot jødene, ut fra sin logikk og overbevisning.
I en ny engelskspråklig utgave av «På gjengrodde stier» er det umulig å la være å etablere den overordnede historiske konteksten, den som angår krigsårene og Hamsuns aktive bidrag til nazismen. Dette inkluderer antisemittismen og steder i teksten der Hamsun lyver (som når han påstår at ingen advarte ham om at han gjorde noe galt), fordreier, bagatelliserer eller relativiserer historiske kjensgjerninger. Gjennom slik historisk-kritisk kommentering svekker man nødvendigvis forfatterens forsøk på renvasking.
Samtidig, og her nærmer jeg meg dilemmaland, frykter jeg at en slik kontekstualisering kan føre til at teksten stenges ned. Eller at forsøk på å tilby nødvendig historisk kontekst, fort kan bli stående som enkle signalord eller markører.
«Hamsuns antisemittisme framstår som en moderne antisemittisme.»
Hvordan holde andre dimensjoner ved teksten åpne? Vil jeg kanskje tilbake til Legatum Publishings oppfordring om å «puste med magen og fokusere på det litterære»? Det litterære kan selvsagt ikke ganske enkelt skilles fra de før nevnte og ubehagelige historiske sammenhengene. Men «På gjengrodde stier» er også et ekstraordinært litterært verk, et sammensatt stykke skrift, et potensielt fascinerende bidrag til det store tverrfaglige feltet som har utviklet seg de siste par–tre tiårene: «life writing», skrift om liv, «livsskrift». Som sådan stiller denne boka leseren på solide prøver i vurderingen av forholdet mellom tekst og liv, mellom erindring, feilerindring, fordreining, fortrengning og glemsel.
På flere vis kan «På gjengrodde stier» minne om forfatterens sterkeste tekster, de fra 1890-tallet. Og den er prestert av en som nærmet seg 90. Det er knapt til å tro, denne nye, denne «sen-sene stilen». Men det historiske øyeblikket er et ganske annet enn for de tidlige verkene, og Hamsun bedriver det man kan kalle selvhistorisering. Han tar eierskap til sin egen historie, og han framstiller den på et vis som åpenbart skal tjene hans sak.
Jeg ønsker å verdsette denne tekstens mange kvaliteter. Men jeg nekter å la meg fortrylle til å fordreie eller fornekte de historiske kjensgjerningene. For meg er det ingen tvil om at dette verket har en hard og monologisk kjerne, ikke uten slektskap med Hamsuns propagandaartikler. «På gjengrodde stier» vil noe. Den vil si at Hamsun tjente sitt land, at han sto ved alt han gjorde og skrev under krigen, at han ikke angret, at han opplevde seg selv som hevet over det norske rettsvesen, uansett hva som måtte skje ham, samt at han ikke ble advart om at han tok feil. Den vil, mer ukontroversielt i ettertid, demonstrere at forfatteren hadde sine «sjelsevner» intakt, at de ikke var «varig svekkede».
Hamsunsk mannakorn
Og likevel. Eller rettere sagt samtidig. Det finnes kvaliteter ved dette verket som jeg nødig vil miste, og som jeg nødig vil at nye lesere skal gå glipp av. Faktisk en hel mengde av dem. Dette er ikke stedet for en større lesning av Hamsuns siste verk. La meg derfor nøye meg med å gå inn på mikronivå, ved å velge meg et mannakorn, et som ved en tilfeldighet falt ned fra himmelen og til meg forrige høst. I en periode med hissig sykdom fikk jeg servert følgende hamsunske setninger:
Vi er allesammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til. Det haster ikke med os, vi tar tilfældigheterne med på veien.
De to setningene traff meg i sin finurlige formulering av en form for stoiskhet, nærmest til trøst. Jeg ville ikke vært dem foruten.
«Hvordan skulle man redde teksten?»
Men hva skjer når man går inn i teksten, for å lese utsagnet i sammenheng? Da møter man denne opptakten:
Det er visst tre år idag siden jeg blev arrestert. Og her sitter jeg.
Det har ikke gjort mig noget, ikke vedkommet mig. Det har passert mig som en tilfældighet, og jeg akter ikke å si mere om det. Jeg har fåt øvelse i å tie.
Vi er allesammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til. Det haster ikke med os, vi tar tilfældigheterne med på veien.
Hvordan skal vi fortolke dette? Vi er helt nær tekstens avslutning, og Hamsun vil sette ting i perspektiv. Han vil gjøre det store smått. Merk ordet «visst», som om han ikke godt skulle vite akkurat hvor lang tid han har sittet i husarrest og vært på institusjon. Det meste i teksten ellers tyder på at dette har gjort ham noe, at krigsoppgjøret i høyeste grad har vedkommet ham. Men til slutt reduserer han det til en tilfeldighet blant andre, som om det ikke handlet om politiske ytringer og handlinger og deres konsekvenser. Gjennom henvisningen til at han tier, hinter han om at han ikke her har gitt uttrykk for sine egentlige meninger, og at det nye regimet, det demokratiske, i praksis sensurerer ham.
Brått blir det vanskeligere å lese livsvisdommen nøytralt, som ren oppbyggelse. Og det er ingen tvil om at historisering er relevant, for ikke å si nødvendig. Men jeg vil likevel ikke frata litteraturen slike muligheter til å virke på det man kunne kalle konstruktive, bekreftende vis. Det handler også om forskjellene på en mer alminnelig og hverdagslig, for ikke å si eksistensiell, og en profesjonell lesning. Men den hermeneutiske bevegelsen bør kunne gå i begge retninger. Det kritiske men-et kan komme etter, slik jeg nettopp demonstrerte. Men det kan også komme før, for så å åpne opp mot utsagnets mer allmenne potensial. Lesningene våre må i hvert tilfelle kunne prøve seg fram.
Tidfullhet
Fokusere på litteraturen? Skille forfatteren fra verket? Dette er noen av de store spørsmålene i det 20. og 21. århundrets litteraturteori. For Hamsun-mottakelsens del begynner de å tvinge seg fram allerede på 1930-tallet, kanskje til og med så tidlig som på 1920-tallet. For hvordan skulle man forstå den reaksjonære og etter hvert nazistiske forfatterens forhold til verket? Hvordan skulle man redde teksten?
Min tidlige teoretiske tilnærming, i møte med nedarvet formalisme, var å insistere på nye forbindelser mellom forfatter og verk, eller at disse måtte åpnes opp igjen. Blant annet fordi lesere opererer med en forfatterinstans, en forestilling om hvem forfatteren er, og fordi biografi er én blant mange, mer eller mindre relevante historiske kontekster, avhengig av tekstens karakter. Men samtidig, vil jeg fremdeles mene, må forfatter og verk skille lag. Til dels fordi det skjer av seg selv i det verket blir del av en større verden, og dessuten får et etterliv etter forfatterens, til dels fordi det ikke dreier seg om noe én-til-én-forhold mellom forfatter og verk, ikke engang i selvbiografiske tekster.
Historisering behøver ikke å fryse teksten fast. Tekster er ikke bare symptomer på et historisk øyeblikk, og historien er uansett dynamisk, stadig ny, i tillegg til at den er like kompleks som teksten. Slik formulerte vi som skrev boka «Tekst og Historie», uten tvil påvirket av de amerikanske nyhistoristene, det i 2008: «Som analytisk kategori er historien en like åpen og flertydig størrelse som teksten eller språket er det». Det finnes ikke en kompleks tekst på den ene siden, og en transparent historie på den andre.
Gjengrodde stier? Glemsel om 100 år? De sterkeste tekstenes, klassikernes, natur, er nettopp at de ikke gror igjen. Blant annet viser de seg å ha åpenhet for tilpasning som «holder dem levende under et uendelig antall varierende betingelser», slik litteraturhistoriker Frank Kermode formulerte det for lenge siden. Det handler ikke om tidløshet, men kanskje snarere om tidfullhet. Og ikke om en total åpenhet, men snarere om en relativ åpenhet mot nåtid og framtid, i tillegg til visse begrensninger.
Én av litteraturforskerens mange mulige oppgaver kan være å forhandle mellom tekst og historie. Jeg drister meg til å påstå at slike forhandlinger, nettopp på grunn av teksters fortsatte rolle i kultur og samfunnsliv, og det stadig pågående, for ikke å si økende ideologiske misbruket av så vel tekst som historie, kan være vesentlige, at de til og med kan ha en demokratisk funksjon.
