Det er ikke slik at Vestens ledende politikere, og i videre forstand politikerne i G7-landene, noen gang har vært fullstendig enige om sine politiske perspektiver, men de har stort sett hatt samme grunnforståelse av sin tilhørighet til et «Vesten» ledet av USA. Når Donald Trump igjen har kommet til makten, og med den systemendringen dette har igangsatt i USA, har denne politiske enheten gått i oppløsning, selv om Natos skjebne formelt sett enn så lenge er et åpent spørsmål. Fra et europeisk perspektiv har dette epokebruddet vidtrekkende konsekvenser, både for den videre utviklingen av og en mulig slutt på krigen i Ukraina, og for nødvendigheten av at EU viser vilje og evne til å finne et svar som kan redde situasjonen. I motsatt fall vil også Europa trekkes med i dragsuget fra supermaktens undergang.
Den ufattelige kortsyntheten i europeisk politikk framviser tydelig den triste forbindelsen mellom disse to deprimerende temaene. Det er vanskelig å forstå hvorfor de europeiske lederne, spesielt de tyske, ikke forutså dette, eller i det minste hvorfor de var blinde for en rystelse av det demokratiske systemet i USA som har vært underveis i lengre tid. Etter at den amerikanske regjeringen ikke hadde gjort noe forsøk på å forhandle for å avverge det angrepet russerne truet med i form av oppmarsjerte tropper, var det avgjort nødvendig med militær bistand for å opprettholde Ukrainas eksistens som stat. Men det er uforståelig hvordan europeerne med den falske troen på et intakt forbund med USA helt og holdent overlot initiativet til den ukrainske regjeringen og uten noen egen målsetning eller orientering har innlatt seg på en ubetinget støtte til den ukrainske krigføringen.
Det var en utilgivelig politisk feil at særlig forbundsrepublikken Tyskland med sin urokkelige tiltro til «Vestens enhet» stadig har unnveket den for lengst tydelige utfordringen om å styrke EUs internasjonale handlingsevne. Derfor er det snevre perspektivet som i dag ligger bak den helt uvanlige anstrengelsen for å ruste opp det tyske forsvaret i et klima med opphisset antirussisk stemning, forstemmende. Det nører opp under gamle fordommer. For planene om denne langsiktige opprustingen kan ikke være styrt av bekymringer om Ukrainas skjebne, som i øyeblikket er særlig risikofylt og med rette kan kalles bekymringsfull, heller ikke av frykten for en mulig eller påstått aktuell russisk fare for Nato-land. Det allmenne målet for denne opprustningen er snarere EUs eksistensielle selvhevdelse i en uberegnelig geopolitisk situasjon der EU ikke lenger kan regne med noen beskyttelse fra USA.
Donald Trumps bisarre oppførsel og forvirrende tale ved gjeninnsettelsen var et paukeslag som fikk selv land som Tyskland og vårt naboland Polen til å miste de siste illusjoner om USAs stabilitet som en ledende makt. Mens i det minste Michelle Obama var klok nok til ikke å utsette seg for dette arrangementets uhyggelige og selsomme forestilling, måtte de tidligere presidentene som var til stede, finne seg i å bli utskjelt uten å kunne ta til motmæle. Den fantasifulle besvergelsen om en ny gullalder i anmarsj og talerens narsissistiske oppførsel måtte for en uforberedt fjernsynsseer som var vant til seremonien ved tidligere presidentinnsettelser, gi inntrykk av å være en klinisk demonstrasjon av et psykopatologisk tilfelle. Men salens tordnende bifall og den forventningsfulle tilslutningen fra Musk og de andre berømthetene fra Silicon Valley etterlot ingen tvil om at den indre sirkelen rundt Trump var fast besluttet på å gjennomføre den institusjonelle ombyggingen av staten i tråd med The Heritage Foundations for lengst kjente kjøreplan. Som alltid er naturligvis politiske mål én ting, realiseringen av dem en annen. Europeiske eksempler som Orbáns Ungarn eller det i mellomtiden avløste Kaczynskiregimet i Polen likner Trumps slagplan bare når det kommer til innskrenkninger i rettssystemet.
Den nye presidentens første beslutninger fokuserte i tråd med de populære valgløftene på utvisningen av illegale immigranter, blant dem mange som allerede hadde bodd i landet i flere tiår. Like etter fulgte den rettslig sett problematiske avviklingen av alle internasjonalt viktige hjelpeprogram. Det er ingen tilfeldighet at disse første og dyptgripende illegale inngrepene i det føderale forvaltningsapparatet skjedde i regi av den nyutnevnte utrenskingskommisær Elon Musk, som etter at han overtok Twitter, jo i samme stil «renset» opp i organisasjonens personell. Disse strakstiltakene signaliserer det langsiktige politiske målet om en radikal nedbygging av statsforvaltningen og peker i retning av en libertær økonomisk politikk. En slik karakteristikk er imidlertid ikke tilstrekkelig, for «slankingen» av staten skal på lang sikt etter alt å dømme gå hånd i hånd med en omstilling til et digitalt styrt teknokrati.
Silicon Valley har jo allerede i lengre tid drømt om denne typen «avskaffelse av politikken»: Politikken skal helt og holdent overføres til en form for korporativt management styrt av nye teknologier. Fortsatt er det helt uklart hvordan disse omfattende ideene skal gå sammen med Trumps stil når det gjelder handlemåte, en politikk som med overraskende vilkårlige avgjørelser bryter med gjeldende normer. Det irriterende er jo heller ikke bare stilen til denne svært uberegnelige dealmaker, som handler ut fra kortsiktige nasjonale interesser. Som i tilfellet med denne eiendomsutviklerens obskøne fantasi om gjenoppbyggingen av den tomme Gazastripen, er det denne antakelig også bevisst uberegnelige personens irrasjonalitet som kan støte sammen med de langsiktige planene til visepresidenten eller hans nye teknokratvenner.
Det som er vanskeligst å forutsi, er den politiske gjennomføringen av det planlagte og igangsatte regimeskiftet, som skal føre til en ny form for teknokratisk-autoritært herredømme samtidig som en reelt uthulet forfatning formelt langt på vei skal beholdes. Ettersom de politiske problemene som krever regulering, faktisk blir stadig mer komplekse, vil et slikt regime imøtekomme det økende behovet for et selvregulerende system hos en avpolitisert befolkning som er fritatt fra å ta byrdefulle politiske avgjørelser. I statsvitenskapen har denne tendensen allerede lenge hatt den noe nedsettende terminologiske betegnelsen «reguleringsdemokrati». Det innebærer at det rett og slett er tilstrekkelig med formelt avholdte demokratiske valg, helt uavhengig av graden av opplyste velgeres faktiske deltakelse på en meningsfylt måte i dannelsen av en informert politisk opinion.
Den digitale tidsalderens autoritære type har ingen likhet med den historiske fascismen slik vi kjenner den. I USA ser man ikke uniformerte marsjerende kolonner. Tvert imot foregår livet som normalt, riktignok med en håndfull opprørske horder som de benådede høyforræderne som for fire år siden stormet Capitol godt oppmuntret av sin president. Dessuten er befolkningen ut fra sosiale og kulturelle kriterier politisk splittet i to omtrent like deler. Ennå befinner rettsprosessene mot regjeringens frekke brudd med konstitusjonen seg i de lavere rettsinstansene. Pressen har riktignok delvis tilpasset seg, men er fortsatt ikke ensrettet. Den første motstanden får fortsatt utvikle seg under utvikling på universiteter og andre kulturelle områder. Men det er ingen tvil om at denne regjeringen handler raskt.
Omveltningen har lenge vært forutsigbar. I begynnelsen av 1990-årene var USA med George H.W. Bushs program fortsatt den ubestridt ledende supermakten: Det var mulig å tro at Vesten nå kunne utbre menneskerettsregimet på verdensbasis. Slutten på den kalde krigen hadde gitt forhåpninger om en varig utbredelse av et fredelig verdenssamfunn. På denne tiden oppsto det nye demokratiske ordninger mange steder i verden. Humanitære intervensjoner ble et viktig tema – selv om de vellykkede forsøkene på intervensjon senere ikke alltid fikk varig suksess. I 1998 ble Roma-vedtektene antatt av Den internasjonale straffedomstolen. Med Kosovo-krigen hadde diskusjonene blusset opp og ført til anerkjennelsen av «responsibility to protect». Men dette idealistiske perspektivet endret seg ved begynnelsen av det nye århundret da George W. Bush kom til makten ved hjelp av en tvilsom høyesterettsdom mot Al Gore.
Og med terrorangrepet 11. september, med den påfølgende erklæringen av «krigen mot terror», med omstridte innskrenkinger av grunnleggende rettigheter og forsterket landsdekkende overvåkning, endret det politiske klimaet i landet seg radikalt. Den opphissede stemningen dannet så bakgrunnen for den aggressive vendingen mot «røverstater» og den folkerettsstridige innmarsjen i Irak, for tillatelsen til å praktisere tortur, opprettelsen av Guantánamo – og for forsøket på en aggressiv mobilisering av hele den vestlige verden.
Etter at Bush tross alt var blitt gjenvalgt, ble denne første regjeringstiden betraktet som den cesuren den senere viste seg å være. Etter dette finnes det stemmer som taler om supermaktens fall. Valget av Barack Obama, den nasjonalt og internasjonalt bejublede første svarte presidenten, førte ikke til den vendingen man håpet på. I hans regjeringstid begynte også den folkerettslig tvilsomme praksis med å la fjernstyrte droner drepe personer som etter forgodtbefinnende ble betraktet som «fiender». Seieren til en uberegnelig type som Donald Trump i 2016, noe som den gangen utløste protester, kom dessuten til å framvise den politisk-kulturelle splittelsen i velgerskaren som åpenbart hadde dypereliggende sosioøkonomiske årsaker.
«Trumps bisarre oppførsel fikk selv Tyskland og Polen til å miste de siste illusjoner om USAs stabilitet»
Senest dette valget burde ha fått europeerne til å åpne øynene for omveltningene i de amerikanske institusjonene. For den plebisitære infiltrasjonen av det republikanske partiet som hadde foregått helt siden slutten av 1990-tallet, hadde i mellomtiden ført til et sammenbrudd i det stabile topartisystemet. I dag ser man at slike institusjoner, som har forfalt over lengre tid, ikke lar seg reparere innenfor en valgperiode, selv om Trumps system skulle bli valgt bort igjen. Ikke mindre alarmerende er politiseringen av Høyesterett, som for eksempel rett før Trump ble gjenvalgt frikjente ham for en overtredelse som var begått i løpet av hans første periode, og det med begrunnelsen at presidenter ikke kan forfølges i ettertid for et lovbrudd som begås under en sittende periode. Denne dommen åpner alle dører og porter på vidt gap for Trumps uberegnelige albuepolitikk i den kommende perioden.
Først med den nødvendige avstand i tid kan historikerne felle dommen over de konkurrerende vurderingene av forhistorien til det russiske angrepet på Ukraina og om det hadde vært mulig å unngå. Uansett hva utfallet av dette blir, var den politiske situasjonen etter 23. februar 2022 utvetydig: Europa måtte, med hjelp av USA, komme et angrepet Ukraina til hjelp, for å sikre dets eksistens som stat snarest mulig. Men i stedet for flaggviftende krigsrop og å strekke seg for full hals etter «seier» over en atommakt som Russland ville det da ha vært på sin plass med en realistisk refleksjon over risikoen for en langvarig krig. Det manglet et kritisk blikk for farene ved et brudd med det eksisterende globale økonomiske systemet og et til da mer eller mindre balansert verdenssamfunn. Det ville også vært i Vestens egen interesse så snart som mulig å forsøke å forhandle med Russland, denne irrasjonelle imperialmakt som i lang tid har vært nedadgående, for å komme fram til en avtale som kunne være akseptabel for Ukraina, men denne gangen med vestlige garantier. Allerede den første dagen av den russiske invasjonen burde et nøkternt blikk på datoen for det neste amerikanske presidentvalget ha overbevist europeerne om hvor skrøpelig den lenge vaklende Natoalliansen var.
For en halvveis opplyst representant for min generasjon var den selvtilfredse triumfen over Vestens enhet og gjenoppvekkelsen av Natos handlingsevne, som allerede for lenge siden var erklært død, uhyggelig. Like irriterende var den offentlige ufølsomheten for utbruddet av militær vold i Europa. Enhver følelse for krigens avskrekkende voldelighet og for det faktum at kriger lett kan oppstå, men er vanskelige å avslutte, ser ut til å ha forsvunnet helt.
Det gjør det i dag enda mer sjokkerende at Trumps prinsippløse ettergivelse for Putin splitter Vesten og stiller spørsmål ved det normativt rettferdiggjorte grunnlaget for bistanden til Ukraina. De duperte allierte kan riktignok fremdeles rettferdiggjøre sin innsats med gode folkerettslige grunner, men må nå spakt se på at den er avhengig av Trumps rene og skjære maktpolitikk. De få dagene ved fronten i Kursk der USA avbrøt sin logistiske støtte var allerede nok til å vise dette. Da måtte også Storbritannia og Frankrike med sammenbitte tenner holde seg fra å stemme i Sikkerhetsrådet over et forslag om Ukraina framsatt av USA, Russland og Kina i felleskap. Mens Frankrike betoner nødvendigheten av at EU må bli uavhengig av USA, og at det først kan skje ved å slå opp en atomparaply over alle medlemsstatene, gjentar den britiske statsministeren Starmer det spake løftet om hjelp til Ukraina fra en koalisjon av 30 mer eller mindre «villige» støttende stater.
Forresten ser det ikke ut til at noen fra denne «koalisjonen av villige» har noe imot å overta en betegnelse som George W. Bush brukte om sin folkerettsstridige krig. Irriterende nok spiller EU ingen politisk signifikant rolle i forhandlingene om en mulig våpenhvile. Det er USA og Russland, og på det meste England og Frankrike, som forhandler om og med Ukraina.
«Enhver følelse for krigens avskrekkende voldelighet ser ut til å ha forsvunnet helt»
USAs kuvending overfor Russland, hva som enn blir resultatet av den, er dessuten bare en overraskende vending i en geopolitisk utvikling som har vært i gang en stund og bare har tilspisset seg i løpet av Ukrainakonflikten. Helt uavhengig av resultatet synes Trump i sin vending mot Putin å anerkjenne at USA på tross av sin økonomiske dominans har mistet sitt globale verdensherredømme som supermakt, eller i det minste har gitt opp et politisk krav om hegemoni. Ukraina-krigen har bare satt fart på de geopolitiske styrkeforskyvningene – Kinas ubestridelige globale oppstigning og den langsiktige suksessen til en strategisk klok kinesisk regjerings ærgjerrige silkeveiprosjekt, sammen med de like ambisiøse kravene fra konkurrenten India og til slutt de økende politiske kravene fra middels makter som Brasil, Sør-Afrika, Saudi-Arabia og andre land. På liknende vis er det sørøstasiatiske rommet i uberegnelig bevegelse. Det er ikke tilfeldig at litteraturen om en reorganisering av en multipolar verden har vokst merkbart det siste tiåret. Denne endringen i den geopolitiske situasjonen, som gjennom Vestens splittelse bare har blitt enda mer dramatisert, setter den aktuelle tyske opprustningen i et ganske annet perspektiv enn de høyst spekulative antakelsene om en aktuell trussel mot EU fra Russland antyder.
Etter min mening har stemningen i vårt land latt seg trekke inn i en virvel av gjensidig fiendtlighet mot aggressoren, godt hjulpet av en ensidig politisk opinionsdannelse. Selvsagt er den siste beslutningen til den Bundestag som nå trer av, også et utvetydig signal om å være bestemt på å ikke la Ukraina bli offer for en avtale som blir gjort over hodet på landet. Men målet med vår planlagte opprustning over lang tid er et annet: Medlemslandene i EU må styrke og samle sine militære krefter, for ellers vil de ikke lenger telle politisk i en geopolitisk turbulent verden som truer med sammenbrudd. Bare som en selvstendig politisk handlekraftig union kan de europeiske landene effektivt gjøre sin samlede globale økonomiske vekt gjeldende også for sine normative overbevisninger og interesser.
I denne sammenhengen dukker det opp et spørsmål som ingen til nå har omtalt: Kan EU på globalt nivå oppfattes som en selvstendig militær maktfaktor så lenge hvert av medlemslandene til syvende og sist suverent kan bestemme over strukturen og innsatsen til sine militære krefter?
EU kan bare oppnå geopolitisk selvstendighet gjennom kollektiv handlingsevne, også når det gjelder bruk av militær makt. Dette stiller riktignok den tyske regjeringen overfor en helt ny oppgave. Den vil da måtte krysse en politisk terskel for europeisk integrasjon som den tyske regjeringen under Schäuble og Merkel møysommelig har unngått, for ikke å snakke om koalisjonsregjeringens ignoranse og manglende innsats når det gjelder Europa – og dette sett i lys av vår nabo Frankrikes langsiktige anstrengelser!
Av historisk forståelige grunner er det nettopp de nye og ikke fullt så nye medlemslandene øst og nordøst i unionen som roper høyest om militær slagkraft, som er minst villige til å ta dette steget. Derfor vil også her det «tettere samarbeidet» som unionens traktater tillater sine mest beredvillige medlemmer, antakelig måtte utgå fra de historiske kjernelandene i EU. Dette er en overveldende oppgave, som Friedrich Merz kanskje på overraskende vis kan vokse på, nettopp fordi troen på hans styrke som leder ikke akkurat er overveldende.
Imidlertid lokker opprustningsbølgen i øyeblikket helt andre toner fram. Og disse tonene kommer ikke bare fra de sedvanlige mistenkte, som feirer den historisk for lengst overvunne nasjonalismen som en tidløs dyd. De lyder også fra politikere som vil revitalisere en yngre generasjon, som har gode grunner for sin postheroisme, ved å gjeninnføre verneplikten. Og dette midt i land som av gode grunner nesten alle for lengst har avskaffet eller oppløst den allmenne verneplikten. Denne avskaffelsen av verneplikten gjenspeiler en verdenshistorisk læreprosess, nemlig innsiktene som steg opp fra slagmarkene og kjellerne fra andre verdenskrig, at denne morderiske formen for voldsutøvelse er uverdig for mennesket – selv om det enn så lenge er siste utvei for å løse internasjonale konflikter og nok bare kan avskaffes politisk steg for steg. Når den tyske regjeringen nå setter i gang en gjenopprustning av landet uten sidestykke, skremmer det meg at støtten den får fra visse kretser, tankeløst eller til og med eksplisitt, har som mål å gjenopplive en militær mentalitet vi med rette trodde var overvunnet.
De politiske grunnene jeg har nevnt for å rettferdiggjøre en styrking av EU som en felles militær avskrekkingsmakt kan jeg bare forsvare med det forbehold at tilsvarende videre skritt blir tatt i europeisk integrasjon. For å begrunne dette forbeholdet burde det være tilstrekkelig med denne ene tanken, som den gamle forbundsrepublikken ble bygd på:
Hva skulle det bli av et Europa, om den folkerikeste og økonomisk ledende stat i dets midte skulle bli en militærmakt som langt overgår alle nabolandene, uten å være konstitusjonelt bundet av en avtale om en felles europeisk forsvars- og utenrikspolitikk basert på flertallsavgjørelser?
Oversatt fra tysk av Arild Linneberg og Janne Sund.
