Spørsmål
Jeg er over 50 år, er der jeg vil være i livet karrieremessig, har en god mann og tre fine barn som er på vei ut av redet. Vi har god økonomi, fin leilighet og hytte på landet. Hverdagen er rolig, vi er ikke lenger travelt opptatt med barnas aktiviteter og husarbeid, vi har til og med noen som vasker hos oss. Vi kan bruke masse tid på oss selv, til trening, reiser og hjemmekos. Men jeg føler meg så tom og sliten. Jeg tenker litt «var dette alt?». Vi gjør jo masse, men det føles tomt likevel. Som om ingen trenger meg lenger, at det ikke er en grunn til at jeg finnes (er ikke suicidal altså, bare tom)? Jeg kan jo leve i 50 år til – skal det være så stille som dette så lenge?
Svar
Spørsmålet ditt griper meg fordi du beskriver en erfaring jeg selv har hatt de siste årene – bare satt i revers. Dine barn er i ferd med å bli voksne og flytte hjemmefra. Mine er født i løpet av de siste fem årene og går i barnehagen. Følelsen av at det er tomt og stille og at ingen trenger deg, kjenner jeg igjen fra 20-årene. Etter at jeg fikk barn, er den nesten forduftet.
Nå er det alltid noen som trenger meg, og det står alltid oppgaver for tur: henting og levering, innkjøp og middagslaging, klesskift, oppvask og bleieskift. Roen og stillheten du beskriver, høres unektelig litt forlokkende ut. Tenk å kunne lese en helt dobbeltside i avisa uten å bli avbrutt 14 ganger! Samtidig gjør du meg oppmerksom på dette: Fraværet av eksistensiell tomhet og meningsløshet jeg selv opplever, er et stort gode – og det kan være midlertidig.
Jeg er en mann i 30-årene. Du er en kvinne, antar jeg, i 50-årene. Du har etter alt å dømme andre livserfaringer. Jeg skal derfor være varsom med å komme med belærende råd.
Likevel vil jeg pirke i noen av formuleringene dine. Du skriver: «Vi kan bruke masse tid på oss selv … Men jeg følger meg så tom og sliten.» Er det virkelig en motsetning mellom å bruke mye tid på seg selv og det å føle eksistensiell tomhet, slik ordet «men» antyder? Hva med et «og» eller kanskje til og med et «derfor» i stedet? Gir det mening for deg om jeg skriver setningen på følgende måte: «Jeg har bare meg selv å bruke tid på, derfor føler jeg meg så tom»?
Spørsmålet ditt har minnet meg på en bok av den tyske filosofen Axel Honneth. Den heter «Leiden an Unbestimmtheit». På norsk betyr det «lidelse under ubestemthet», et uttrykk Honneth henter fra filosofen G.W.F. Hegel. Lidelse under ubestemthet er en tilstand av subjektiv lidelse som skyldes at individet mangler holdepunkt å orientere seg etter i sine sosiale omgivelser. Lidelsen oppstår på grunn av et fravær av klare normer eller krav fra andre mennesker eller sosiale strukturer. Individet opplever ingen tydelige forpliktelser eller ansvar. Det skaper en form for desorientering og meningsløshet, som kan oppleves som en stor byrde. Mennesker som på denne måten er overlatt til seg selv, kan bli overmannet av «ensomhet» og «tomhet», skriver Hegel.
Din opplevelse tomhet og fravær av eksistensberettigelse fremstår for meg som en variant av lidelse under ubestemthet. Spørsmålet ditt antyder at denne lidelsen har oppstått hos deg fordi barna dine ikke lenger trenger deg like mye.
Det gir god mening for meg, som akkurat har stukket hodet inn i foreldreskapet. Barn skaper det Hegel ville kalt bestemthet. De trenger frokost og matpakker, bleieskift og tannpuss, nærhet og omsorg. For meg virker det som det er en slik form for sosial bestemthet du savner – en bestemthet som kunne gitt deg en grunn til å finnes.
Det er imidlertid et sunnhetstegn at du har innsett at barna dine ikke lenger fyller denne rollen i livet ditt. Det er ingen selvfølge. En del foreldre, kanskje særlig mødre, klamrer seg til foreldrerollen og holder fast ved omsorgsoppgaver og reaksjonsmønstre som passer for mindre barn. Satt på spissen: Bak enhver hjemmeboende 25 år gammel sønn står en mor som nekter å innse at småbarnsfasen er over.
Ditt problem er annerledes, slik jeg forstår det. Nå risikerer jeg å bli belærende, men du får betrakte dette som et forslag til fortolkning, som du er fri til å avvise hvis det ikke passer: Problemet ditt fremstår for meg som utslag av en tidstypisk forventning om at det å bruke tid på seg selv og sine egne individuelle selvrealiseringsprosjekter er tilstrekkelig for å oppleve livet som meningsfullt. Du nevner at du har fått tid til trening, reiser, hjemmekos og tid på hytta. Alt dette høres forlokkende ut, spør du meg, men ingenting av det kan erstatte følelsen av forpliktelse og ansvar for andre mennesker.
Du spør om resten av livet vil bli så stille og tomt som du nå opplever det. Jeg tror ikke det må det. Til en viss grad er det opp til deg. Honneth gjengir Hegel som sier at frigjøringen fra tomhet av den typen du opplever, kan finne sted gjennom forpliktelser. Å ta ansvar for noe, eller noen, kan gjøre at vi slipper fri fra byrden med å være fullstendig overlatt til oss selv og våre egne ideer om hva vi skal og liker, hevder de to.
Har du vurdert å melde deg som frivillig i en eller annen sammenheng? Hva med å bli besøksvenn for eldre? Eller frivillig på palliativ avdeling på et sykehus? Eller hva med å bli fritidskontakt og bistå barn, unge eller andre med funksjonsvansker? Hvis slike oppgaver ikke er noe for deg, ser jeg likevel en annen sti som kan lede til større grad av bestemthet i livet ditt, hvis du er heldig. Du har tre barn som begynner å bli voksne. Og ettersom årene går, ville det ikke forundre meg om ett eller flere av dem får barn. Da tror jeg du kan finne mening i rollen som besteforelder.