Onkel Jens
(Norge, 2025) Regi og manus: Brwa Vahabpour Dramakomedie/ 1t. 39min./ Kino
Man spør ikke om sånt, svarer Akam (Peiman Azizpour) når romkameratene Stian (Magnus Lysbakken) og Pernille (Theresa Eggesbø) lurer på hvor lenge onkelen hans fra Kurdistan skal bli boende hos dem i det lille kollektivet på Tøyen. «Er det en kulturell greie, eller?» spør de tilbake, og konkluderer med at det må de selvfølgelig respektere.
De neste ukene fortsetter det med en endeløs rekke av kulturer som møtes, krasjer og blandes sammen i spillefilmdebuten til Brwa Vahabpour, som selv er født i Kurdistan og oppvokst i Norge.
«Onkel Jens» er en varm og komisk skildring av å tilhøre ulike kulturer. Akam er norsklærer på en ungdomsskole i Oslo, født i Kurdistan og oppvokst i Bergen. En sen kveld dukker plutselig Khdr (Hamza Agoshi) uanmeldt opp. Onkelen (som introduserer seg som Jens til nordmenn) kommer tilsynelatende rett fra flyplassen, med kofferten full og uten åpenbare planer om å dra tilbake.
Det går knapt sekunder fra Khdr kommer inn døren til han begynner å blande seg opp i alt Akam gjør: Spiser du ikke nok? Hvorfor bor du i kollektiv? Har du (en blond) kjæreste?
Akams hverdag kommer i ubalanse når onkelen ramler inn i tilværelsen. Som flerkulturell er det lett å kjenne seg igjen i det – vi opererer med et slags indre kontrollpanel der vi justerer ulike sider av oss etter situasjonen. Hos familien skrur vi opp tilhørigheten til røttene våre, mens på jobb eller med venner kan andre sider være dominerende. Det er ikke et tegn på mangel på oppriktighet, men kanskje selve kjernen i en flerkulturell identitet – evnen til å navigere mellom ulike tankesett.
Slik jeg opplever det, beriker det livet enormt og gir deg fra en ung alder mulighet til å forstå verden fra flere perspektiver samtidig, skaper en åpenhet for forskjeller, og gjør deg bevisst på hvor ulike livserfaringer folk har.
«Kollisjonen skildres stort sett med humor og letthet»
Dette ser vi tydelig når Akam som lærer møter eleven Marko (Marko Lazic), som har utfordringer på skolen. De finner forståelse i hverandre når de snakker om å leve med to språk, og ikke alltid å kunne henge med, verken hjemme eller på skolen. I det Khdr dukker opp, er det nettopp denne identitetskontrollen Akam mister, og han vakler mellom motstridende følelser – han sjekker hotellpriser og ringer moren for å be henne ta inn svigerbroren sin, samtidig som dårlig samvittighet gjør at han ber onkelen bli værende.
Kollisjonen mellom Akam og onkelen, mellom onkelen og romkameratene, samt romkameratene og Akam skildres stort sett med humor og letthet. Dette grepet springer trolig ut av Vahabpours kjærlighet til begge kulturer. Det interessante er at skepsisen går begge veier: Akam er skeptisk til sin eldre slektning, men Khdr mangler også tillit til sin yngre nevø, som han betrakter som «for norsk». Onkelen holder tilbake informasjon om hvorfor han egentlig er i Norge, og bemerker på et tidspunkt: «I dette landet stoler dere så mye på myndighetene», før han innrømmer at han innledningsvis ikke stolte på Akam heller.
På indirekte vis leder onkelens besøk Akam til Elena (Sarah Francesca Brænne), som er jurist i UDI. Det er et møte som etter hvert utvikler seg til en romanse.
Vahabpours regi veksler effektivt mellom to visuelle verdener: Akam og Khdrs lukkede rom på kjøkkenet, badet og Akams soverom i kollektivet eller stua til onkelens venn. Rom som speiler hvordan den kurdiske identiteten blir noe privat og innestengt i Akams liv. Scenene med Elena derimot er filmet i Oslos åpne byrom der de spaserer gjennom byen på en måte som til dels minner om både Joachim Triers og Dag Johan Haugeruds Oslo-portretter.
Filmspråket kjennes ofte konvensjonelt, for eksempel i scenen hvor Elena danser bortover en bro med togsporene under – et bilde av Oslo som føles velkjent. Styrken ligger derimot i hvordan Vahabpour viser et Oslo vi sjelden ser på film – som når Khdr tar Akam med til en kurdisk kafé han aldri har lagt merke til, eller når de vandrer gjennom Tøyen for å kjøpe en brukt DVD-spiller.
«Onkel Jens» er en imponerende debut som med enkel stil formidler komplekse kulturelle nyanser med varme.