Et førtitalls nordmenn har møtt fram denne kvelden under lysekronene på Grand Hôtel National ved bredden av Luzernsjøen i Sveits. Samlingen har fått navnet Vårt lille land, og primus motor bak arrangementet er investoren og den tidligere «Rorbua»-pianisten Trond Myhre, som flyttet til Sveits med sin aksjeportefølje på 125 millioner kroner i 2022. I publikum finner vi blant annet den trivelige eiendomsmilliardæren Tord Ueland Kolstad, et knippe purunge laksearvinger, gjennomreisende nettverkere på jakt etter penger, og meningssterke gründere, noen av dem plassert trygt til høyre for Djengis Khan.
Her er også vi, to sosialister som har skrevet boka «Hjelp, de drar til Sveits! Milliardærenes makt over Norge». Vi følte ikke at vi kunne takke nei da invitasjonen kom; vi har tross alt skrevet en hel bok om det som ofte kalles skatteflyktninger, men som komikeren Erlend Mørch mer presist har døpt skattedesertører.
To og et halvt år har gått siden Røkke innledet den norske flyttebølgen til Sveits. Fremdeles hjemsøker de utflyttede milliardærene samfunnsdebatten, for eksempel dukket de nylig opp i et borgerlig utspill om å kutte i formuesskatten for å styrke forsvarsevnen. Men hva tenker hovedpersonene selv? Planlegger de å flytte hjem dersom vi får en Listhaug-regjering til høsten? Eller har de forlatt Norge for godt?
Det er ikke riktig å skjære alle over samme kam, men vårt inntrykk etter å ha vært i Sveits, er at mange av utflytterne har blitt radikalisert av å flagge ut. Etter det vi får høre fra flere her nede, er Norge et totalt mislykket samfunn, i alle fall målt opp mot Sveits. Skolesystemet er en tragedie, togene går aldri i rute (som jo stemmer!) og staten sløser voldsomt med skattekronene. Til og med fattige folk har det angivelig mye bedre her i Sveits enn de har det i Norge.
«Noen spør oss til og med om vi kjenner Pål Steigan»
Det som opprinnelig handlet om skattetilpasning, har altså utviklet seg til en allmenn mistillit mot hele den norske samfunnsmodellen. Flere av Sveits-utflytterne har ikke bare sterke meninger om hva de må betale i skatt, men også om hva skattepengene skal gå til. I forlengelsen av dette ligger det en politikerforakt som ikke står tilbake for noe man finner i kommentarfeltene. Denne mistilliten speiler også mange velstående menneskers særegne syn på skatt. For en del rike er skatt å anse for en personlig avtale mellom den enkelte skattebetaler og staten. Hvis de ikke er fornøyd med hvordan de folkevalgte bruker pengene, sier de opp avtalen og bosetter seg i Sveits.
Paradoksalt nok gjør denne radikale misnøyen med tingenes tilstand i Norge at vi som Rødt-politikere blir godt tatt imot. Salen nikker når vi kritiserer norsk kraftpolitikk og at det brukes over 50 milliarder på å bygge nytt regjeringskvartal. Her er det mange som setter pris på alternative tanker, og som er misfornøyd med de såkalte hovedstrømsmediene. Noen spør oss til og med om vi kjenner Pål Steigan. Men framfor alt er salen lei av bullshit og tåkeprat. De krever rene ord for pengene, og vi opplever i alle fall at flere setter pris på ærligheten når vi sier at vårt mål med formuesskatten er å krympe de store formuene – et argument Arbeiderpartiet jevnlig lar være å føre fram.
En spesielt meningssterk herre hevder i sitt spørsmål at nesten alle norske partier er «infisert av marxisme», før han spør om det finnes noe land i verden hvor marxistisk politikk har fungert. Når vi prøver å foreslå Norge, viser det seg at det ikke finnes noe spor av marxisme i den norske modellen likevel. Dette lille eksempelet kan tjene som eksempel på de mange selvmotsigelsene som preger ny-sveitserne og deres syn landet de har forlatt. På den ene siden må Norge være så vanstyrt at de ikke har noe annet valg enn å rømme landet. På den andre siden kan ikke et land som gjør det så godt på internasjonale rankinger være styrt etter marxistiske prinsipper. Det er Schrödingers Marx dette: alle steder og ingen steder på én gang.
Etter vårt bokbad følger et foredrag fra meglerhuset Fondsfinans, som har finansiert deler av kvelden i et forsøk på å få tak i nye, pengesterke kunder og formuene deres. Megleren har sett an sitt publikum, og anbefaler blant annet å investere i sveitsutflytteren Bjørn Maaseides treningssenterkjede Sats. Når han skal forklare hvorfor akkurat Sats er en bedre investering enn andre treningskjeder, peker han spøkefullt på konseptet gruppetrening; det tiltrekker seg visst kunder fordi det er så mange «digge damer» der. Å begrunne hvorfor disse damene skulle ønske å trene i fellesskap i utgangspunktet, virker til å være umulig å forklare et så lite kollektivistisk innstilt publikum.
All mistilliten til tross, Fondsfinans er ikke i tvil om at det lønner seg å investere pengene sine på Oslo Børs, som har hatt en årlig, gjennomsnittlig vekst på elleve prosent de siste årene. Dermed åpenbarer kveldens siste og største paradoks seg på Grand Hôtel National i Luzern. På en eller annen måte er det fremdeles veldig gode penger å tjene i det marxistiske rottereiret Norge. Men når man først har tjent dem, da gjelder det å melde flytting til Sveits.
