På 1600-tallet fikk merkantilismen sitt kanskje tydeligste uttrykk gjennom Frankrikes kongelige rådgiver Jean-Baptiste Colbert. Ideen var å styrke den nasjonale produksjonen mest mulig for å sikre statens finanser, gjennom høyest mulig eksport og minst mulig import. Dette kunne bare muliggjøres gjennom å sikre best mulig teknologisk nivå og kunnskapsbasis for den nasjonale industrien. Slik skulle staten bli økonomisk og militært sterk. Det ga et ganske rigid system, med toll og regulering av tiltak, handel og produksjon gjennom kongelig styring.
Det var dette systemet Adam Smith argumenterte mot gjennom boken «Nasjonenes velstand» i 1776, som også kom på dansk-norsk i 1782. Frihandel var kontrasten til merkantilismen, der kongen regjerte og borgere og folket ellers følte seg innestengt og overregulert. Utover på 1800-tallet vant liberalismen, og samfunnet ble over tid «frigjort» fra kongens reguleringer og tariffer.
Men det varte ikke evig. I kjølvannet av første verdenskrig oppsto det igjen behov for reguleringer og mer moderne samfunnsstyring, markedet skapte mer kaos enn orden, og ulike markeder måtte reguleres – ikke minst jordbruket. I mellomkrigstiden ble tollsatser, importforbud, kollektive avtaler og ny samfunnsregulering innført, og moderne forvaltning oppsto.
Men liberalismen var ikke død. Kontrasten mellom frihandel og regulert handel og merkantilistisk tenkning er en løpende spenning som har løpt i over 250 år og kom tilbake i form av nyliberalismen på 1980-tallet med Thatcher og Reagans valgseier. Denne fornyede varianten av liberalismen trakk på tenkningen til Adam Smith, men denne gangen var det særlig amerikaneren Milton Friedman og østerrikeren Friedrich Hayek som ble viktige. Samtidig vant Vesten den kalde krigen mot Sovjetunionen idet Berlinmuren falt og Japans eventyrlige etterkrigsvekst kollapset – og Kinas vekst begynte.
«Målet er, som på 1600-tallet, å oppnå militært og økonomisk overtak»
Den politikken vi nå ser i USA, er et svar på reelle problemer som har oppstått som følge av nyliberalismen, som forårsaket den globaliseringen som preget verden fra 1990 til 2020 i ettermurstiden. Forutsetningen for globaliseringen var at land som Kina og Russland skulle utvikle seg til demokratiske stater når de ble rikere og mer teknisk avanserte. Det motsatte har skjedd: De er blitt rikere, mer militariserte og mer autoritære. Vesten har våknet opp til at luftslottet om den globale landsbyen man trodde på, har forduftet. Tilbake sitter statene med stor statsgjeld, misfornøyde borgere, svekket forsvar og forsvarskultur, og ikke minst en minkende og teknologisk presset industri.
I mellomtiden har dagens store utfordrer, Kina, nettopp ført en merkantilistisk politikk, samtidig som Vesten har trodd på liberalismen og åpnet sine markeder for kinesiske varer. De store vestlige selskapene har overført både produksjonskompetanse og teknologikunnskap gjennom industrietableringer og forskning i Kina. Kina har utnyttet et historisk vindu av naivitet, som Vesten nå sliter med å lukke.
Ingen forsøker å håndtere dette tydeligere enn den nye administrasjonen i USA. Nå skal utenrikshandelen balanseres, teknologiforspranget og verdikjedene sikres, industrien styrkes og statsgjelda senkes. Nye tollsatser innføres i øst og vest før forhandlinger, med håp om at dette, sammen med utradisjonelle koblinger mellom toll og migrasjon og mellom toll og kriminalitet, skal styrke økonomien og trygge staten. Målet er, som på 1600-tallet, å oppnå militært og økonomisk overtak. Slik sett er denne strategien et ledd i den evigvarende dynamikken mellom fri og regulert handel, mellom merkantilisme og liberalisme. Når staten tror liberalisme er klokt, blir det valget; når dette svikter, vender staten tilbake til en mer historisk normal – merkantilisme. Liberalismen har lett for å svikte spektakulært, fordi markedets kraftige reaksjoner treffer direkte med få reguleringer og knapt med mekanismer som fanger opp ubalanse tidsnok. Merkantilismens fall kommer derimot mer snikende, idet økonomien kan stagnere over tid grunnet for mange begrensninger – det var Adam Smiths poeng.
På mange måter er merkantilistene mer opptatt av staten og dens funksjon enn liberalistene har vært. Spørsmålet er likevel om ikke den taktikken som er valgt i USA gjør at vennskap svekkes og fiendskap styrkes raskere enn de mulige positive effektene kommer til syne. I så fall svikter Trump-administrasjonen de mål som merkantilismen setter – en stat med styrket konkurransekraft på alle områder.