Alle som jobber i Norge må betale skatt. Men dersom du er uføretrygdet må du betale dobbelt opp. Ikke bare skatter du av alt du tjener, men dersom du tjener over 50.000 i året får du avkortet trygd i tillegg. For mange uføre betyr dette at det knapt lønner seg å jobbe i det hele tatt. Faktisk kan det straffe seg å jobbe, for dersom du har barnetillegg eller bostøtte eller andre tilleggsstønader med inntektsgrense, kan du miste disse også. Framfor alt er det likevel frykten for å tjene for mye som sperrer uføre ute av arbeidslivet. Mens vi godtar at Erna Solberg ikke har oversikt over alle millionene mannen hennes tjener, slår vi hardt ned på uføre som ikke har oversikt over egen økonomi. Rapporterer man inn feil summer til Nav, vanker det både tilbakebetalingskrav og drøye strafferenter.
Vi har her å gjøre med et gigantisk paradoks. På den ene siden maser politikerne til de blir blåblå i trynet om at syke og gamle må jobbe. På den andre siden har vi laget et regelverk som i praksis straffer uføre hvis de jobber for mye. Mer enn at det alltid skal lønne seg å arbeide, er arbeidslinjas motto i denne sammenhengen som at det alltid må straffe seg å gå på trygd.
For friske folk framstår det kanskje som en selvmotsigelse at uføre skal kunne jobbe ved siden av trygda. Men for alle som har vært tett på noen som er ufør, er det fullkomment logisk. Helsa er ikke alltid så lett å planlegge, og smerter lar seg ikke plotte inn i en månedskalender. Det kan altså godt hende at mange (men langt fra alle) uføre har såkalt restarbeidsevne i perioder, uten at det dermed betyr at de kan vende tilbake til arbeidslivet. Eksempler på denne typen arbeid er mange: Det kan være betalte verv som friske folk har ved siden av jobben, ekstravakter i den gamle jobben, eller småjobber som å være eksamensvakt eller å sitte i et stemmeavlukke fram mot valget.
«Høyre ville opprinnelig fjerne hele fribeløpet»
Problemet med dagens regelverk er at det såkalte fribeløpet er satt altfor lavt. Tidligere var det lov for uføre å tjene hele Folketrygdens grunnbeløp, det vil si 124.028 kroner i året, før man ble avkortet. Men under Erna Solberg ble det bestemt å senke fribeløpet til 0,4G, det vil si 49.611 kroner. I praksis betyr dette at det nesten ikke finnes jobber som uføre kan ha uten at de får avkorting av trygda.
Faktisk ville Høyre opprinnelig fjerne hele fribeløpet. Ved inngangen til denne stortingsperioden lå det derfor inne i statsbudsjettet et forslag om at uføre skulle bli avkortet fra første krone de tjente ved siden av trygda. Formålet var formodentlig å hindre at syke folk skulle velge det lukrative livet som uføretrygda, framfor å gjøre som Høyre ellers foretrekker: Å arve penger fra mamma og pappa. Mest av alt viser dette forslaget klasseprofilen i den såkalte arbeidslinja. Mens rike folk må belønnes med bonuser og utbytter for å gidde å jobbe, skal syke og gamle piskes i jobb med skattekutt og avkorting. Så viktig er det å bruke pisken at selv når de syke jobber, så blir de straffet for det.
Men kuttet i fribeløpet ble stoppet, etter massiv motstand i befolkningen. Og siden har vinden snudd. Nå går ikke bare Rødt, men også SV, Frp og Senterpartiet inn for å øke fribeløpet tilbake til 1G. Arbeiderpartiet har vedtatt at de også ønsker en eller annen form for økning, mens Høyre nå sier ja til et fribeløp på 0,4G og vil innføre halv avkorting av alle inntekter mellom 0,4 og 1,2G.
Det betyr at det denne våren blir flertall for å øke fribeløpet, og dermed gjøre slutt på den meningsløse avstraffelsen av syke folk som prøver å jobbe. I en verden der det er mørkt på alle kanter, gjelder det å ta med seg de lyspunktene man finner.
