Anne-bente Hadeland har delt denne artikkelen med deg.

Anne-bente har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Svar til Olaussen

Takk til Heming Olaussen (25. mars) for svar på min spaltetekst, «Dødshjelp og klasse». Hvis han opplevde det som et «angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning», beklager jeg. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå ønsket til de som – ikke minst på bakgrunn av egne erfaringer med sykdom og død – vil innføre dødshjelp i Norge. Men jeg tror samtidig at et kritisk samfunnsperspektiv viser at det ikke er noen god løsning. Dokumentert erfaring viser at det er en veldig dårlig løsning.

Her kan tallene vi nylig fikk fra Nederland, tale for seg selv: 9958 personer, nærmere 10.000, fikk dødshjelp i 2024. Det var 10 prosent økning på ett år. Cirka 8600 hadde alvorlig fysisk sykdom, som kreft. Men det var også 427 personer som fikk dødshjelp på grunn av demens og over 600 med andre, for eksempel aldersrelaterte, lidelser. 219 personer fikk dødshjelp for psykiatrisk lidelse, noe som var en økning fra 138 i 2023, og fra to i 2010. Den nye trenden, som vi ser i Europa, kalles «duoeutanasi», det vil si at eldre ektepar avslutter livet sammen. I Nederland var det over 50 tilfeller av dette i 2024. Alle tallene ligger tilgjengelig fra Nederlands eget kontrollorgan for eutanasi, Regional Review Commissions for Euthanasia (RTE), publisert 24. mars. Selv om tallene er høye, er det langt fra alle som får innvilget dødshjelp i Nederland. RTE maner til forsiktighet når det gjelder psykiatriske lidelser. Her har man sett en enorm økning i etterspørsel fra unge under 30 år.

«Her kan tallene tale for seg selv»

De som ønsker å innføre dødshjelp i Norge, vil gjerne sikre et vanntett system, noe altså ingen andre har fått til. Olaussen viser til Sveits. Men Sveits har ingen lov som regulerer dødshjelp. Det Sveits derimot har, i motsetning til de fleste andre land, er – siden 1918 – et fravær av kriminalisering når det gjelder å assistere selvmord utført av fri vilje. Dette er satt i system, og derfor er det strengt regulert at selvmordet må være helt selvbestemt og at pasienten må være i stand til å ta den dødelige medisinen selv. Det er forbudt å aktivt avlive pasienter. Men kampen for at alle skal få lik tilgang på selvbestemt død, er selvsagt også til stede i Sveits. Det siste nyhetsbrevet til Dignitas, den sveitsiske institusjonen Olaussen viser til, poengterer at alvorlig lidelse som kvalifiserer til assistert selvmord også kan foreligge uten noen medisinsk diagnose. Som forklaring bruker de den føderale høyesterettsdommen fra 2024, der legen Pierre Beck ble frikjent etter å ha assistert selvmordet til en 86 år gammel fysisk frisk kvinne i 2017. Hun ønsket å ikke etterlates alene, men ville dø sammen med sin alvorlig syke mann. Saken brukes for å utvide tolkningen av kriteriene i lovverket.

I et samfunnsperspektiv synes løsningen ikke være å institusjonalisere død som et eget valg. Et alternativ til å kjempe frem dødshjelp, og en god politisk sak alle kan enes om, er derimot god palliativ omsorg. For det bør være et tankekors at det opplevde behovet for dødshjelp blir stadig mindre når den palliative omsorgen stadig blir bedre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Dikt

Priva­ti­sere krema­to­riene?

Når kroppen en gang skal leveres til stedet hvor den skal kremeres, Så frykter jeg sjokk – blir ilden het nok, når ovnene privatiseres? Jeg føler mitt indre utpensle en uggen, utrivelig kjensle: Jeg tar det for gitt at jakt på profitt vil føre til sparing på brenslet!.

Sosiale medier

Kan NRK overta for Zuckerberg?

Nylig ble jeg utestengt fra Facebook. I fire dager hadde jeg ikke tilgang verken til fjesboka eller messenger. 18 års feed og 18 år med venninne- og familiechat var borte. Samtidig ble det vanskeligere for folk å kontakte meg. Utestengelsen kan skyldes en tilfeldighet, den kan skyldes at noen har gått sammen om å varsle om meg, eller tek-giganten Facebook kan selv ha tatt avgjørelsen fordi jeg bruker deres tjeneste til aktivisme mot nettopp tek-gigantene. Svaret vil jeg aldri få.

Israel

Farlig skritt i feil retning

Et viktig skritt i riktig retning. Det er reaksjonen som går igjen på utspillet fra Norge, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand på at de har innført sanksjoner mot Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich. Men dette er i virkeligheten et skritt i feil retning, egentlig verre enn verst, av to gode grunner: Det skaper et falskt inntrykk av at det er Ben-Gvir og Smotrich som er ansvarlige for den folkemorderiske krigen, ikke statsminister Benjamin Netanyahu og president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet. Det skjer mens Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har sendt ut arrestordre på Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Å frita Netanyahu for sanksjoner, er ikke bare en skamløs feighet som palestinerne betaler prisen for, men gir Netanyahu politisk spillerom som han vil bruke når Norge og flere av «sanksjonslandene» samarbeider med blant annet Saudi-Arabia om en «tostatsløsning», som vi allerede vet hvordan vil se ut. Tiltaket er dessuten en hån mot all statstenkning: at stats- og regjeringssjefer ikke er ansvarlige for landets egne kriger. Hvilken retning fører det oss i?.