Anne-bente Hadeland har delt denne artikkelen med deg.

Anne-bente har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Svar til Olaussen

Eivor A. Oftestad (Professor, Universitetet i Innlandet)

Takk til Heming Olaussen (25. mars) for svar på min spaltetekst, «Dødshjelp og klasse». Hvis han opplevde det som et «angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning», beklager jeg. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå ønsket til de som – ikke minst på bakgrunn av egne erfaringer med sykdom og død – vil innføre dødshjelp i Norge. Men jeg tror samtidig at et kritisk samfunnsperspektiv viser at det ikke er noen god løsning. Dokumentert erfaring viser at det er en veldig dårlig løsning.

Her kan tallene vi nylig fikk fra Nederland, tale for seg selv: 9958 personer, nærmere 10.000, fikk dødshjelp i 2024. Det var 10 prosent økning på ett år. Cirka 8600 hadde alvorlig fysisk sykdom, som kreft. Men det var også 427 personer som fikk dødshjelp på grunn av demens og over 600 med andre, for eksempel aldersrelaterte, lidelser. 219 personer fikk dødshjelp for psykiatrisk lidelse, noe som var en økning fra 138 i 2023, og fra to i 2010. Den nye trenden, som vi ser i Europa, kalles «duoeutanasi», det vil si at eldre ektepar avslutter livet sammen. I Nederland var det over 50 tilfeller av dette i 2024. Alle tallene ligger tilgjengelig fra Nederlands eget kontrollorgan for eutanasi, Regional Review Commissions for Euthanasia (RTE), publisert 24. mars. Selv om tallene er høye, er det langt fra alle som får innvilget dødshjelp i Nederland. RTE maner til forsiktighet når det gjelder psykiatriske lidelser. Her har man sett en enorm økning i etterspørsel fra unge under 30 år.

«Her kan tallene tale for seg selv»

De som ønsker å innføre dødshjelp i Norge, vil gjerne sikre et vanntett system, noe altså ingen andre har fått til. Olaussen viser til Sveits. Men Sveits har ingen lov som regulerer dødshjelp. Det Sveits derimot har, i motsetning til de fleste andre land, er – siden 1918 – et fravær av kriminalisering når det gjelder å assistere selvmord utført av fri vilje. Dette er satt i system, og derfor er det strengt regulert at selvmordet må være helt selvbestemt og at pasienten må være i stand til å ta den dødelige medisinen selv. Det er forbudt å aktivt avlive pasienter. Men kampen for at alle skal få lik tilgang på selvbestemt død, er selvsagt også til stede i Sveits. Det siste nyhetsbrevet til Dignitas, den sveitsiske institusjonen Olaussen viser til, poengterer at alvorlig lidelse som kvalifiserer til assistert selvmord også kan foreligge uten noen medisinsk diagnose. Som forklaring bruker de den føderale høyesterettsdommen fra 2024, der legen Pierre Beck ble frikjent etter å ha assistert selvmordet til en 86 år gammel fysisk frisk kvinne i 2017. Hun ønsket å ikke etterlates alene, men ville dø sammen med sin alvorlig syke mann. Saken brukes for å utvide tolkningen av kriteriene i lovverket.

I et samfunnsperspektiv synes løsningen ikke være å institusjonalisere død som et eget valg. Et alternativ til å kjempe frem dødshjelp, og en god politisk sak alle kan enes om, er derimot god palliativ omsorg. For det bør være et tankekors at det opplevde behovet for dødshjelp blir stadig mindre når den palliative omsorgen stadig blir bedre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos