Takk til Heming Olaussen (25. mars) for svar på min spaltetekst, «Dødshjelp og klasse». Hvis han opplevde det som et «angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning», beklager jeg. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå ønsket til de som – ikke minst på bakgrunn av egne erfaringer med sykdom og død – vil innføre dødshjelp i Norge. Men jeg tror samtidig at et kritisk samfunnsperspektiv viser at det ikke er noen god løsning. Dokumentert erfaring viser at det er en veldig dårlig løsning.
Her kan tallene vi nylig fikk fra Nederland, tale for seg selv: 9958 personer, nærmere 10.000, fikk dødshjelp i 2024. Det var 10 prosent økning på ett år. Cirka 8600 hadde alvorlig fysisk sykdom, som kreft. Men det var også 427 personer som fikk dødshjelp på grunn av demens og over 600 med andre, for eksempel aldersrelaterte, lidelser. 219 personer fikk dødshjelp for psykiatrisk lidelse, noe som var en økning fra 138 i 2023, og fra to i 2010. Den nye trenden, som vi ser i Europa, kalles «duoeutanasi», det vil si at eldre ektepar avslutter livet sammen. I Nederland var det over 50 tilfeller av dette i 2024. Alle tallene ligger tilgjengelig fra Nederlands eget kontrollorgan for eutanasi, Regional Review Commissions for Euthanasia (RTE), publisert 24. mars. Selv om tallene er høye, er det langt fra alle som får innvilget dødshjelp i Nederland. RTE maner til forsiktighet når det gjelder psykiatriske lidelser. Her har man sett en enorm økning i etterspørsel fra unge under 30 år.
«Her kan tallene tale for seg selv»
De som ønsker å innføre dødshjelp i Norge, vil gjerne sikre et vanntett system, noe altså ingen andre har fått til. Olaussen viser til Sveits. Men Sveits har ingen lov som regulerer dødshjelp. Det Sveits derimot har, i motsetning til de fleste andre land, er – siden 1918 – et fravær av kriminalisering når det gjelder å assistere selvmord utført av fri vilje. Dette er satt i system, og derfor er det strengt regulert at selvmordet må være helt selvbestemt og at pasienten må være i stand til å ta den dødelige medisinen selv. Det er forbudt å aktivt avlive pasienter. Men kampen for at alle skal få lik tilgang på selvbestemt død, er selvsagt også til stede i Sveits. Det siste nyhetsbrevet til Dignitas, den sveitsiske institusjonen Olaussen viser til, poengterer at alvorlig lidelse som kvalifiserer til assistert selvmord også kan foreligge uten noen medisinsk diagnose. Som forklaring bruker de den føderale høyesterettsdommen fra 2024, der legen Pierre Beck ble frikjent etter å ha assistert selvmordet til en 86 år gammel fysisk frisk kvinne i 2017. Hun ønsket å ikke etterlates alene, men ville dø sammen med sin alvorlig syke mann. Saken brukes for å utvide tolkningen av kriteriene i lovverket.
I et samfunnsperspektiv synes løsningen ikke være å institusjonalisere død som et eget valg. Et alternativ til å kjempe frem dødshjelp, og en god politisk sak alle kan enes om, er derimot god palliativ omsorg. For det bør være et tankekors at det opplevde behovet for dødshjelp blir stadig mindre når den palliative omsorgen stadig blir bedre.