DebattAktiv dødshjelp

Svar til Oftestad

Eivor A. Oftestad foretar noen spesielle grep i sitt angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning i Norge (Klassekampen 20. mars). Hun appellerer til venstresida om å se klasseperspektivet i assistert livsavslutning; det er de nederst på stigen som blir ofrene for en slik politikk, sjølbestemmelse over livsavslutninga er en slags egotripp fra eliten. Oftestad påstår at det er «utglidninger» i alle land som praktiserer dødshjelp. Vi har ofte hørt historier om at aldersgrensa presses nedover, om at det er press utenfra som fører til ønsket om hjelp til å dø, at også psykiske problemer brukes som grunn, eller at folk føler seg som en belastning. Svaret for Oftestad er at dødshjelp blir et klassespørsmål.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Diplomati

Ikke gjør som mora di

Ikke stol på autoriteter som støtter krigføring. Ikke godta at unge mennesker må dø på slagmarken. Ikke lytt til politikere som rettferdiggjør våpenkappløp. Ikke tro at avskrekking er den eneste vei. Ikke hør på dem som snakker om en ytre fiende. Ikke steng ute livets tale som hvisker med lav stemme. Verden er mer.

Boligpolitikk

God artikkel!

Celine Brøndmos kommentar «Eierlinjas paradoks» (Fokus, 7. juli) er det beste jeg har lest i denne avisa på lang tid. Det skrives spalte opp og ned om boligpolitikk og beskatning der det diskuteres hva som er mest rettferdig. Det tause premisset er at dette er et innfløkt spørsmål for økonomer og skattejurister. I nasjonalregnskapet bokføres bolig som en investering. Men først med konjunkturomslaget og investeringstørken etter århundreskiftet, da kapital helt logisk tok den veien, våknet også den alminnelige boligeieren gradvis opp som investorer. De ideologiske motsetningene (paradoksene) som melder seg ved et sånt skifte, beskrives forbilledlig i Brøndmos artikkel − hinsides hva vi venter oss av økonomer ofte i skikkelsen av en «sjeføkonom». Så viser det seg at Brøndmo også er filosof, det er utvilsomt derfra ekstradimensjonen stammer.

Religion

De nye gudshusene

Den tradisjonelle religionen i Norge føles i dag like utdatert som å sende en faks med en brevdue. Et stort flertall av befolkning har ikke noe reelt forhold til kirken eller religiøse dogmer. Men hva gjør vi når de tradisjonelle gudshusene tømmes? Vi fyller konsertarenaer, stadioner og puber. Menneskets behov for tilhørighet, ritualer og noe større enn seg selv forsvinner ikke bare fordi vi slutter å tro på Gud. Vi flytter bare alteret. På vei til Karpe-konserten en regnfull torsdag så jeg tusenvis av mennesker gå mot Ekebergsletta.