Det er mye å si om innlegget i Klassekampen fra 21. mars fra Tale Ellingvåg mfl., men jeg skal konsentrere meg om språkbruken og hva den signaliserer.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentEivor A. Oftestad foretar noen spesielle grep i sitt angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning i Norge (Klassekampen 20. mars). Hun appellerer til venstresida om å se klasseperspektivet i assistert livsavslutning; det er de nederst på stigen som blir ofrene for en slik politikk, sjølbestemmelse over livsavslutninga er en slags egotripp fra eliten. Oftestad påstår at det er «utglidninger» i alle land som praktiserer dødshjelp. Vi har ofte hørt historier om at aldersgrensa presses nedover, om at det er press utenfra som fører til ønsket om hjelp til å dø, at også psykiske problemer brukes som grunn, eller at folk føler seg som en belastning.
Heming OlaussenDet kjennes problematisk at noen av de freds- og nedrustningsinitiativene som internasjonal og nasjonal fredsbevegelse har arbeidet for over mange år, nå fremmes av en ustadig og lite tillitvekkende amerikansk president. Det føles også problematisk at Europa i sitt svar på mulig tøvær mellom USA og Russland og mulig, i alle fall proklamert, nedrustning både av konvensjonelle våpen og masseødeleggelsesvåpen, ikke har noe annet å by på enn en frenetisk og hodeløs militarisering. Det føles hjerteskjærende at neste generasjon, alle de unge, i stor grad får «virkeligheten» presentert av hovedstrømsmedier med militaristisk tankegang, krigsnarrativer og krigslogikk. Har vi ikke noe annet å by dem? Hvor er det mangslungne og humanistiske Europa? Er vi blitt etisk tomhendte, uten kreative visjoner? På tross av den nesten unisone parlamentariske tilslutningen til opprustning ønsker trolig folk flest fred – for seg og sine, for landet og regionen, verden. Hvorfor er det da så taust? Er det avmaktsfølelse? Frykt for å ikke være på lag med flokken? Natos credo om at «våpen fører til fred» har fått stor innflytelse. Det som tidligere ble ansett som ekstrem høyrepolitikk, er i ferd med å bli allment akseptert og føyer seg inn i den gamle patriarkalske tenkningen fra Romertiden om at hvis du vil ha fred, må du forberede for krig. Det ropes på militær sikkerhet. Vesten med cirka 10 prosent av verdens befolkning sitter på cirka 60 prosent av verdens militærmakt. Det er tydeligvis ikke nok.
Ingeborg BreinesKunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) mener eksamen i større grad skal skje allerede i mai, et såkalt testen før festen-prinsipp. Skoleåret kommer trolig til å forbli like langt. Hva skal elevene gjøre fram til skoleslutt? Elevene vil oppleve det som totalt meningsløst å møte opp de siste dagene etter eksamen. For skolen vil det være å sløse med lærernes tid å «underholde» en gruppe ungdom som primært har som prosjekt å feire sin russetid på kveld og natt, mens fraværsreglene gjelder på dagtid. Lærerne har viktigere ting å gjøre enn å tilbringe dagene blant trøtte typer en hel måned. De bør frigjøres til å arbeide med evaluering, forberede neste år, delta på kurs eller gå til trinnene under og styrke undervisningen. Hva så med russen, gir det noe mening i å legge til rette for en måned russetid i det hele tatt? Nå snakker flere om at ungdommen skal pålegges et pliktår, samfunnstjeneste eller førstegangstjeneste for alle. Verdensbegivenhetene styrker et slikt samfunnsbehov, men å ta et helt år fra ungdommen er svært inngripende. Disse ukene kan elevene forberedes til livet som student kombinert med behovene for bedre forståelse av og kravene til egenberedskap i nasjonen.
Arne O. Walbye