Det var vel i tolvårsalderen at jeg for alvor kjente at jeg ikke klarte å stille suget med fluortabletter alene.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Virke
Min første jobb var dørsalg av Dagbladets helgeavis sommeren jeg fylte 14. Ruta besto av ti hus i nabolaget og hadde gått i arv i søskenflokken til en venninne før jeg overtok stafettpinnen (rumpetaska med vekslepenger). Arbeidet ga et sjeldent innblikk i mine naboers lørdagsmorgener. Jeg husker særlig en morgen jeg ble møtt med et trøtt tenåringstryne som så meg inn i øynene idet hun overrakte pengene og sa: «Når du blir eldre, må du aldri finne på å bli så bakfull som jeg er i dag.» 11 kroner for avisa kunne jeg putte i egen pengepung og vurdere om jeg skulle utvide ruta neste uke. Forrige helg var jeg på besøk hos mine foreldre og 14 år gamle lillesøster, som assisterer sin jevnaldrende venninne i hennes selvskapte sommerbeskjeftigelse: Tise-flipping. Forkledd som naiv ungdomsskolejente med bursdagspenger som brenner i lomma pruter hun seg til gode deals på brukte Juicy Couture-sett og baggy low-rise jeans. Deretter blokker hun selgeren, setter opp prisen, skriver (eller genererer) et personlig innsalg og selger med fet fortjeneste. Søndag ettermiddag sto et par Isabel Marant høyhelte joggesko i gangen.
MimosaStøvsuger i camo
Noen ganger blir fristelsen for stor, og jeg løsner den håndholdte støvsugeren fra skaftet, og retter den mot alt mulig i leiligheten. For eksempel en hengeplante med et knippe visne blader. Kanskje gjorde jeg det før jobb i dag, hvem vet. Jeg var veldig trøtt, så det står ikke helt klart for meg. Jeg er god på støv, men ikke så god på planter, så jeg googler «hengeplante små blader» og får opp eføy. Det var nok en sånn som måtte stå imot undertrykket fra munnskaftet (jeg googlet «støvsuger snl» for å finne ordene, jeg er fortsatt litt trøtt). Det kan hende noen vil si at jeg er dårlig på støv. At dets nærvær går meg på nervene.
Implodert prinsesseDen creepy naboen
Den første dagen vi tilbrakte i det nye huset vårt, slo idyllen inn som en dårlig norsk sitcom med altfor mange sesonger: Treåringen lekte i gata med jevnaldrende mens vi ryddet esker. Hun maste ikke om at vi skulle se på henne, tegne for henne, synge for henne, pusle for henne, puste for henne – hun lekte sjøl! Uten vår hjelp! Dette er verdt hver eneste av de veldig mange pengene vi har kasta ut av vinduet for å få lov til å pusse opp denne gamle plankehaugen av et hus med egne hender over en tiårsperiode fordi vi er raka blakke. Dette yrende barnelivet der unga flyr inn og ut for å fordele hvilke foreldre de plager, er akkurat det vi så for oss. I tillegg virker naboene som åpne, hyggelige folk som har gjort det koselig og innbydende i uteområdene sine. Sånn tilsynelatende vellykka voksen vil jo jeg også være, så jeg sto klar med hjemmelagde kjeks og vannmelon og venta på at unga skulle komme løpende. Ingen kom. Etter noen dager der jeg nesten ikke hadde sett mitt eget avkom, begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Er det fordi vi ikke har trampoline i hagen, men bare spikre og maur? Er det all den avskalla malinga i sofaen? Eller det desperate blikket mitt hver gang noen barn nærmer seg og jeg lokker dem med søtsaker? Plutselig en dag sto det en fremmed unge i gangen. Jeg kastet meg over henne og glemte at hun egentlig var på leit etter noen andre barn.
Amøbe