Her, nå, der, da

Det var den 5. september 2023. Gaten jeg stod i, var full av folk, de fleste på vei inn til eller ut av The British Museum, som lå like bak meg. Himmelen var helt blå, luften var varm, opp imot tretti grader, og strålene fra solen, hadde jeg merket bare noen sekunder tidligere, glødet mot huden når de skinte rett på. Alt rundt meg ropte sommer – turistene gikk i shorts, T-skjorter, skjørt, sollyset blinket i glass og metall, fikk den hvite steinen på museumsbygningen til å skinne – men fornemmelsen jeg hadde, var den av høst. Det var ikke datoen, at vi var i september tenkte jeg ikke på, det var noe med lyset, det var annerledes enn midt på sommeren, hadde en annen fylde, og det skapte et annet rom. Det var som om sommeren, full av seg selv, selvsikker etter å ha fått herske uimotsagt for så lenge, ennå ikke hadde merket at den hadde kommet til et nytt sted, ennå ikke hadde rukket å ta inn at betingelsene her var andre, og bare turet fram som før.