Sist helg lanserte Aftenposten en ny runde i sin kampanje for å legalisere dødshjelp. I januar kunne vi lese historien om alvorlig syke Tina, som gjerne ville dø i Norge, men som ifølge A-magasinet opplevde at «samfunnet og loven tvang henne til å få hjelp utenlands», i Sveits. Denne helgen ble vi kjent med Rikke de Langes brutale historie. Som ung kvinne rammet av brystkreft, vil hun selv bestemme når og hvordan hun skal dø. Nå vil hun bruke de siste månedene av livet på å kjempe gjennom legalisering av dødshjelp i Norge. A-magasinet lover å følge saken. Spenningen som skal engasjere leseren, er om Rikke vil greie å endre loven før hun dør. For meg fremstår journalistikken kynisk, og med en tydelig agenda.
Dødshjelpdebatten har endret seg i løpet av får år. Da dødshjelp ble diskutert på nittitallet, og så legalisert i Oregon i 1997 og i Nederland i 2001, var «barmhjertighetsdrap» begrepet som ble brukt. Det viste til at det handlet om å avslutte uutholdelig lidelse. Den typiske pasient var uhelbredelig syk med store smerter og kort forventet levetid. Når debatten om dødshjelp reises i dag, er begrepsbruken endret. Det handler først og fremst om autonomi, om retten til selv å bestemme over egen kropp og liv, og frykten for å miste kontroll. Begrepet som nå brukes er «selvbestemt livsavslutning».
At utviklingen er slik, er ikke så rart. Å bryte det tabuet det var å ta liv i en kristen kultur, fordret en begrunnelse i den kristne forestillingen «barmhjertighet». Siden den gang er vesten stadig mer sekularisert, og vi erfarer stadig flere konsekvenser av å avvikle Gud og den kristne forståelsen av mennesket. Det handler ikke om barmhjertighet overfor lidende lenger, men om den lidendes egen autonomi. Hvorfor skal man finne seg i noe så anakronistisk som et religiøst motivert overformynderi når man kan bestemme selv?
«De marginaliserte søker og får innvilget statsstøttet død»
Mens medier som Aftenposten og TV2 har valgt et emosjonelt og personfokusert perspektiv for å drive en legalisering frem, er Klassekampens særlige oppgave å vise klasseperspektivet på dødshjelp. Dette perspektivet er neppe så enkelt som å peke på skeiv fordeling, slik Heming Olaussen gjør i avisa 15. mars, hvor han mener at alle bør kunne ta lik kontroll på livsavslutningen: «Det er ikke alle som har råd til å dra til Sveits og gjøre det der». For hvis vi går til land som allerede har legalisert dødshjelp, ser vi at den selvbestemte døden ikke nødvendigvis fordeler seg jevnt.
Dette viser en rapport om MAiD (Medical Assistance in Dying) i Canada fra 2024 (MAiD Death Review Committee Report). Det er utglidninger i alle land der dødshjelp er legalisert, og i 2021 gjorde Canada MAiD tilgjengelig for flere enn terminalt syke. De kalte det Track 2. Og i denne gruppen topper de mindre privilegerte en dyster statistikk. Dr. Sonu Gaind, som tidligere ledet MAiD-teamet på sykehuset sitt, advarer ifølge tidsskriftet The Conversation både nasjonalt og internasjonalt. Han sier at lover som opprinnelig var ment å hjelpe mennesker å unngå en smertefull død, nå legger til rette for selvmord for de som søker å unnslippe et smertefullt liv. For eksempel utgjør personer fra de 20 prosentene av befolkningen med dårligst boforhold, nærmere halvparten av de som ber om MAiD i Track 2. De marginaliserte søker og får innvilget statsstøttet død. (Trenger du eksempler, se dokumentaren «Er det bedre å dø?» (BBC), på NRK.) Tallenes tale bortforklares med at de underprivilegerte uansett topper selvmordsstatistikker. Dr. Sonu Gaind hevder at de som forsvarer MAiD fornekter at Track 2 dreier seg om tilrettelagt selvmord. Også kvinner er overrepresentert. I europeiske land er det dobbelt så mange kvinner som menn som får dødshjelp på grunn av mentale lidelser.
I et klasseperspektiv fremstår «selvbestemt livsavslutning» ikke som et gode som bør fordeles likt. «Selvbestemt livsavslutning» er snarere en «luksusoverbevisning», en «luxury belief» slik Rob Henderson har forklart fenomenet. En luksusoverbevisning er en idé unnfanget av de privilegerte, de som ikke rammes av konsekvensene selv hvis den innføres på samfunnsnivå. Et klassisk eksempel er ønsket om å legalisere narkotika. Det er ikke de privilegerte som eventuelt betaler for å realisere denne ideen, men de underprivilegerte.
Ideen om menneskets totale autonomi er en slik luksusoverbevisning. Det er bare i de privilegertes beskyttede sfære vi har råd til å holde oss med denne illusjonen. Svake grupper i samfunnet frykter konsekvensene. Det er her venstresidens solidaritet bør ligge.