I god tro

Dødshjelp og klasse

Selvbestemt livsavslutning er en luksusoverbevisning, og det er de underprivilegerte som vil betale prisen.

EN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut LøvåsEN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut Løvås

Sist helg lanserte Aftenposten en ny runde i sin kampanje for å legalisere dødshjelp. I januar kunne vi lese historien om alvorlig syke Tina, som gjerne ville dø i Norge, men som ifølge A-magasinet opplevde at «samfunnet og loven tvang henne til å få hjelp utenlands», i Sveits. Denne helgen ble vi kjent med Rikke de Langes brutale historie. Som ung kvinne rammet av brystkreft, vil hun selv bestemme når og hvordan hun skal dø. Nå vil hun bruke de siste månedene av livet på å kjempe gjennom legalisering av dødshjelp i Norge. A-magasinet lover å følge saken. Spenningen som skal engasjere leseren, er om Rikke vil greie å endre loven før hun dør. For meg fremstår journalistikken kynisk, og med en tydelig agenda.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

I god tro

Troen binder oss ikke til ett parti, men til et sett med etiske forplik­telser.

Stadig flere unge søker mening i kristen­dommen, men kanskje er det mer å hente i vår kultur­his­torie?

Både religioner og politiske ideologier kan filtrere bort fakta.