I god tro

Dødshjelp og klasse

Selvbestemt livsavslutning er en luksusoverbevisning, og det er de underprivilegerte som vil betale prisen.

EN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut LøvåsEN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut Løvås

Sist helg lanserte Aftenposten en ny runde i sin kampanje for å legalisere dødshjelp. I januar kunne vi lese historien om alvorlig syke Tina, som gjerne ville dø i Norge, men som ifølge A-magasinet opplevde at «samfunnet og loven tvang henne til å få hjelp utenlands», i Sveits. Denne helgen ble vi kjent med Rikke de Langes brutale historie. Som ung kvinne rammet av brystkreft, vil hun selv bestemme når og hvordan hun skal dø. Nå vil hun bruke de siste månedene av livet på å kjempe gjennom legalisering av dødshjelp i Norge. A-magasinet lover å følge saken. Spenningen som skal engasjere leseren, er om Rikke vil greie å endre loven før hun dør. For meg fremstår journalistikken kynisk, og med en tydelig agenda.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

I god tro

Høytiden Nouruz signa­li­serer vårens ankomst og et håp om lysere tider for oss alle – selv om det kan se mørkt ut.

Hva betyr det å være feminist når pale­stinske kvinner mangler grunn­leg­gende menneske­ret­tig­heter?

Guruen spiller en sentral rolle i indisk religion, både for folk flest og langt inn i maktens korridorer.