I god tro

Dødshjelp og klasse

Selvbestemt livsavslutning er en luksusoverbevisning, og det er de underprivilegerte som vil betale prisen.

Eivor A. Oftestad (Forfatter og professor i kristendom­shistorie, Høgskolen i Innlandet)
EN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut LøvåsEN BYRDE FOR ­SAMFUNNET? Den selvbestemte døden fordeler seg ikke nødvendigvis jevnt, skriver Eivor Oftestad: For eksempel viser en rapport fra Canada at personer med dårlige boforhold er overrepresentert. Illustrasjon: Knut Løvås

Sist helg lanserte Aftenposten en ny runde i sin kampanje for å legalisere dødshjelp. I januar kunne vi lese historien om alvorlig syke Tina, som gjerne ville dø i Norge, men som ifølge A-magasinet opplevde at «samfunnet og loven tvang henne til å få hjelp utenlands», i Sveits. Denne helgen ble vi kjent med Rikke de Langes brutale historie. Som ung kvinne rammet av brystkreft, vil hun selv bestemme når og hvordan hun skal dø. Nå vil hun bruke de siste månedene av livet på å kjempe gjennom legalisering av dødshjelp i Norge. A-magasinet lover å følge saken. Spenningen som skal engasjere leseren, er om Rikke vil greie å endre loven før hun dør. For meg fremstår journalistikken kynisk, og med en tydelig agenda.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

I god tro

Gyrid Gunnes

Hvor mye skjønner man om kristen­dommen som levende tro ved å lese Bibelen?

Mina Bai

Hvorfor skriver ikke norske medier om den vanvittige økningen av henret­telser av iranske borgere?

Rania Jalal Alnahi

For noen er krigene i Midtøsten ikke et problem som skal løses, men en profeti som skal oppfylles.