Det er mye sand og stein i Namibia. I innlandet ligger Kalahariørkenen, mens Namibiaørkenen følger hele landets vestkyst. Kombinasjonen ørken og hav er ganske stilig. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, i og med at sandstrender faktisk er et fenomen mange av oss er godt kjent med, men enorme sanddyner som stuper bratt ned mot det blå Atlanterhavet er absolutt verdt et bildesøk på nett.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har spart ferien min igjen, og når man jobber i en nyhetsredaksjon, pleide det å bety agurktid: Ingenting skjer, og vi må lage saker av hvem som har greid å dyrke de største agurkene. Sånn har jeg alltid tolket det uttrykket, i hvert fall. Det hender sånne uttrykk har en seksuell undertone, og da går jeg konsekvent glipp av den. Agurk er jo et avlangt objekt, og nyheter om hvem som har det største avlange objektet er vel egentlig nødt til å ha en fallosforbindelse? Akkurat som arkitektur, filosoferte jeg da jeg tok turen ned til Bjørvika og så på de konkurrerende høybyggene og det forhatte, knekte Munchmuseet som ødelegger hele utsikten. Men det er agurksesongen jeg savner, ikke de surmaga kulturdebattene. Dager der man desperat leter gjennom nyhetstipsene og finner en potet som har grodd i stand et perfekt helgenportrett. I de gode, gamle dager var det faktisk en internasjonal agurkklassiker. Eller hva med en vårløk som ligner enda mer på Haaland enn den som har gått viralt? I stedet vrir og vender jeg på alle verdenskrisene vi ikke skriver nok om for å finne en vri på elendigheten som noen gidder å lese.
HærverkJeg hører på en podkastepisode fra danske Information, der Rune Lykkeberg har en sommersamtale med Alex Vanopslagh. Sistnevnte er folketingspolitiker for Liberal Alliance (en slags dansk venstre?), og førstnevnte er … kulturmann (i positiv forstand). Sommersamtalen er et opptak fra en scene, og begynner med en fotballdrakt-gimmick som gir svært lite til de som ikke var der. Jeg tror kanskje ikke den ga så mye til de som var der heller, for det er relativt lavmælt humring i salen. Hensikten med draktgimmicken er å illustrere at man kan heie på forskjellige lag, men fortsatt møtes til opplyst og velment prat. Cute! Både feministene og mennene vil tape på at kvinnene sokner til venstresida og mennene til høyresida, hevder de. Noen må … ja, noen må? Jeg tenker på terror mot Pride, skogsbranner, demokratisk forvitring, atomopprustning, underbetalte omsorgsarbeidere, Palestina, folk med privatfly, diskriminering av funksjonsvarierte, skjerm-bedøvelse, et hårreisende leiemarked, vannmangel, rasisme, forurensning og abortforbud. I forlengelse av disse tankene, tenker jeg: det er ikke jeg som skal forandre meg, i hvert fall.
Implodert prinsesseI Oslo ligger det nå 3000 leiligheter ute til salgs på markedet. Neste uke blir min 15 kvms boks én av dem. Ingen har fortalt meg at det å selge leilighet for første gang føles som å kaste seg utfor en klippekant – bare at suget i magen sitter i ukevis. Hvem skulle vel sagt det, når jeg er den første jeg kjenner som selger (i hvert fall siden 90-tallet). Her henger jeg altså i løse lufta og venter på om markedet gir mine 15 kvm tommel opp eller ned. Markedet. En stor, mystisk, formløs masse som beveger seg stillferdig gjennom boligannonsene på Finn.no. «Nå gjelder det å prise seg riktig», sier megleren. Vi priser ikke leiligheten før vi har analysert markedet i dagene før vi legger ut annonsen.
Milennial_markedsfall