Klipp og lim i ­klasserommet

Herre, jeg ber for teologene …

… sang vi på 1980-tallet, vi som var kristensosialister eller medlemmer av Alternativt arbeidsfellesskap i kirken. Politisk radikale – og teologisk konservative, syntes jeg. Nå, førti år senere, med Mímir Kristjánsson som profet, erkebiskop, karismatisk predikant – hva skal vi med teologene? Annet enn å be for dem? Politisk radikal er den nye kristenhøvdingen, ja visst. Og like teologisk konservativ som det kirkelandskapet han nå erobrer: en blanding av fundamentalist og biblisist. «Jesus sa … Paulus mente … står det i Bibelen.» Ingen tolkningsproblematikk råder; den som leter, finner, og enhver blir salig i sin tro. Den nye predikanten stiller seg dessuten på lekmannsbevegelsens grunn, som en ekte pietist. Det mer fundamentale spørsmålet røres ikke, og har langt tradisjon som urørlig på norsk jord: Er Bibelen normerende for politikk og menneskers livsførsel i dag? Er det en forutsetning for folks kristentro å leve etter et flere tusen år gammelt dokument? Hvorfor skal folk lese Bibelen? Kan kristne være fristilt om de ønsker? Teologene, med et minst seksårig studium bak seg, kan se det som tidens tegn å gå fra taushet til tale om fundamentale spørsmål. I folkeopplysningens ånd – selv om det skulle utløse interne debatter – blande inn litt allmenn kunnskap, inkludert tolkningsproblematikk, stilt overfor det eldgamle biblioteket.