Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Vi har oversett hva, sa du?

Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Gunnar Helsvig (Forskningsgruppen Tekst og fag­didaktikk, Oslomet)

I Klassekampen 7. mars skriver professor Jonas Bakken at vi i kronikken «Sju myter om læreplanene» (25. februar) overser at det «fundamentalt nye med Kunnskapsløftet i 2006 var at norsk skole for første gang skulle styres etter en målstyringslogikk».

Dette ligger tvert imot i bunnen av vår kritikk av læreplanene. Siden i fjor høst har det vært et hovedpoeng for oss å vise at dagens kompetansemålsbaserte læreplaner og målstyringslogikken henger nøye sammen. I kronikken «Hva skal vi med Udir?» (16. nov. 2024) skrev vi: «Den neste læreplanen bør bryte med Utdanningsdirektoratets OECD-inspirerte målstyringslogikk og bli basert på et langt tydeligere faglig innhold. Da vil også behovet for byråkratisk styring og kontroll bli mindre, og regjeringens mål om en tillitsreform i sektoren vil framstå som mer realistisk.» Et par uker senere fulgte vi opp i innlegget «Mål eller mening i læreplanene» (4. des. 2024): «I arbeidet med å utvikle konkrete alternativer står vi overfor et veivalg; vil vi ha læreplaner med et meningsfullt faginnhold, eller vil vi fortsette med kompetansemålbaserte læreplaner bygd på en instrumentell målstyringslogikk?»

Vi kan dermed vanskelig se at vi har «oversett» målstyringslogikken, for kritikken av den er uløselig forbundet med vår kritikk av dagens læreplaner.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ulikhet

Levende og døde

Det gjelder ikke meg. Jeg kommer aldri til å bli omtalt på Navn-sidene i Klassekampen. Men jeg leser dem med interesse og en smule undring, for her møter vi folk ved veis ende og jubilanter i skjønn forening. Det er selvfølgelig mye fint å si om likhet, men noen forskjeller er fundamentale og ingen mer enn forskjellen mellom liv og død. Det går det ikke an å gjøre noe med, beklager. Så la de døde få sin side og de levende sin.

Finn Erhard Johannessen
Nobels fredspris

Freds­pri­sens alkymi

Shirin Ebadi, den første iranske kvinnen som mottok Nobels fredspris i 2003, ber i sitt åpne brev «Dear Mr. President» Donald Trump om militær intervensjon mot Iran. Hun hevder at for hvert minutt et angrep utsettes, begås det flere forbrytelser. At et slikt budskap kommer fra en fredsprisvinner, er dypt urovekkende og i klar motsetning til Alfred Nobels testamente. Fredsprisen skulle gis til dem som arbeider for reduksjon av militær makt og for brorskap mellom nasjoner. I 2003 var Ebadi en selverklært reformist – siden da har hun beveget seg stadig lenger bort fra enhver prinsipiell motstand mot krig. I dag fungerer hun snarere som et moralsk alibi for amerikansk og israelsk maktpolitikk i Midtøsten. Hennes stemme inngår i den klassiske «humanitære» krigsretorikken, der lidelse brukes til å legitimere mer vold.

Leila Aftahi
Kommuneøkonomi

Vil Høyre knekke ryggraden på kommunene?

Høyres nye løsninger på en hardt pressa kommuneøkonomi og travle arbeidsdager for de ansatte er kutt og nedskjæringer. Det er helt feil vei å gå. Høyre foreslår nye kommunesammenslåinger, kutt i antall offentlig ansatte og kutt i sykelønn, med begrunnelse om at tjenestene skal bli bedre. Og det er heller ikke lenge siden Frp ønsket en egen minister for kutt i offentlig ansatte. Dette føyer seg inn i rekken av høyresidas nedsnakking av offentlig sektor. Sannheten er at sekretærer, saksbehandlere, HR-medarbeidere og arkivansatte er helt avgjørende for at en kommune skal gå rundt. Jeg skulle ønske høyresida forstod at administrative stillinger er ryggraden som gjør det mulig å operere smidig og effektivt, og ikke en belastning. Usynlige jobber, som er så viktige. Administrasjonen som Høyre vil kutte i er saksbehandlere som gjør politikken gjennomførbar, og behandler klager fra innbyggerne.

Trond Finstad,