I Klassekampen 7. mars skriver professor Jonas Bakken at vi i kronikken «Sju myter om læreplanene» (25. februar) overser at det «fundamentalt nye med Kunnskapsløftet i 2006 var at norsk skole for første gang skulle styres etter en målstyringslogikk».
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentTorsdag 24. april kom redaksjonen i skade for å påføre Bjørn Vassnes’ Viten- spalte en faktafeil. I versjonen som kom på trykk, sto følgende: «Tallene for USA viser at hunder og katter er ansvarlige for mellom 25 og 30 prosent av det samlede klimaavtrykket. Årsaken er kjøttforbruk.» Dette er feil. Det riktige er, som det sto i originalteksten, at amerikanske hunder og katter «er ansvarlige for mellom 25 og 30 prosent av samlet klimaavtrykk grunnet kjøttforbruk». Vi beklager.
Ytre høyres angrep på akademisk frihet har vært fantasifullt, men det følger et kjent mønster. Denne type ekstreme bevegelser har en lang tradisjon for å beskylde motstandere for det de selv vil gjøre og dermed bruke for eksempel et forsvar av ytringsfrihet som påskudd for å angripe den. Stig Frøland gjentar denne argumentasjonslinja i Klassekampen 26. april og påstår at Trump har et «rasjonelt mål» i å angripe en «ideologi» som er «skadelig for amerikanske universiteter». Det finnes nemlig en internasjonalt kjent strategi for å fremme visse typer vitenskapelig kunnskap og framstille visse deler av akademia som iboende «politiske» eller partiske, med røtter tilbake til i det minste David Horowitz’ kampanje for en «Academic Bill of Rights» tidlig på 2000-tallet. Parodiversjonen av dette er Stephen Colberts «reality has a well-known liberal bias». Denne strategien har som kjent kulminert i en hardhendt politisk intervensjon i amerikansk høyere utdanning i Trump andre presidentperiode. Angrepene på såkalt «DEI» (diversity, equity, and inclusion) som Frøland støtter, er derimot på tvers av rådende vitenskapsfilosofiske erkjennelser.
Ronny KjelsbergI eit debattinnlegg 25. april kritiserer Kjell Arne Larsen Klassekampens artiklar og hevdar dei vitnar om ny og gammal overtru. Det meste av innlegget er kritikk av tidlegare biskop Halvor Nordhaugs artikkel, men her vil eg konsentrera meg om dei andre sidene av kritikken, sidan Nordhaug fullt ut er i stand til å forsvara sine synspunkt sjølv. Det skin tydeleg gjennom at Larsen vert provosert av det han kallar overtru, og då spesifikt artiklar som handlar om menneske med religiøs tru. Framfor alt ber argumentasjonen preg av ein total mangel på respekt for menneske med eit kristent livssyn, til dømes når han latterleggjer to fedrar som tek sine små born med på babysong i kyrkja. Det er også merkeleg å kritisera redaksjonen for å trykkja eit dikt av Jens Bjørneboe når diktet framfor alt handlar om erkjenninga av menneskeleg vondskap, men også håp. Dette er tema som burde vera høgaktuelle i desse tider.
Arild Noven