Hvem skal styre krafta vår?

Fred først, sikkerhet etterpå

Det kjennes problematisk at noen av de freds- og nedrustningsinitiativene som internasjonal og nasjonal fredsbevegelse har arbeidet for over mange år, nå fremmes av en ustadig og lite tillitvekkende amerikansk president. Det føles også problematisk at Europa i sitt svar på mulig tøvær mellom USA og Russland og mulig, i alle fall proklamert, nedrustning både av konvensjonelle våpen og masse­ødeleggelsesvåpen, ikke har noe annet å by på enn en frenetisk og hodeløs militarisering. Det føles hjerteskjærende at neste generasjon, alle de unge, i stor grad får «virkeligheten» presentert av hovedstrømsmedier med militaristisk tankegang, krigsnarrativer og krigslogikk. Har vi ikke noe annet å by dem? Hvor er det mangslungne og humanistiske Europa? Er vi blitt etisk tomhendte, uten kreative visjoner? På tross av den nesten unisone parlamentariske tilslutningen til opprustning ønsker trolig folk flest fred – for seg og sine, for landet og regionen, verden. Hvorfor er det da så taust? Er det avmaktsfølelse? Frykt for å ikke være på lag med flokken? Natos credo om at «våpen fører til fred» har fått stor innflytelse. Det som tidligere ble ansett som ekstrem høyre­politikk, er i ferd med å bli allment akseptert og føyer seg inn i den gamle patriarkalske tenkningen fra Romertiden om at hvis du vil ha fred, må du forberede for krig. Det ropes på militær sikkerhet. Vesten med cirka 10 prosent av verdens befolkning sitter på cirka 60 prosent av verdens militærmakt. Det er tydeligvis ikke nok.