Som Russland-spesialist føler jeg meg for hver dag som går, mer og mer kvalifisert til å kommentere amerikansk politikk. Det er ikke et godt tegn. Men la meg etter god russisk idéhistorisk tradisjon følge analysen til dens ytterpunkt.
Tross USAs kaotiske kurs mot et oligarki av russisk 1990-tallsmerke, men med supermaktstatus, har flere norske kommentatorer og politikere, også etter fredagsmassakren i Det hvite hus, hevdet at vi fortsatt må jobbe for å holde oppe USAs interesse for Norge og Nato. Men manglende interesse fra det USA som nå tar form, er langt fra det verste scenarioet.
Sikkerhetsgarantier er i praksis til sjuende og sist opp til statsoverhodet. Og den 47. presidenten lar seg ikke binde av traktater, lover, historien, diplomatiske normer eller for den saks skyld moralsk omdømme. Hans – og Putins – målestokk er stormaktssuverenitet, der styrke og makt manifesteres nettopp i straffrie lov- og normbrudd.
Vi kan ikke stole på et USA ledet av Donald Trump, tross «forsikringer» om at han støtter artikkel 5. En «garanti» fra ham er uansett en skrikende selvmotsigelse. Privat har Trump gjentatte ganger stukket av fra millionregninger. Politisk har han ingenting til overs for konseptet gjensidig forpliktelse. Alt er en business-deal. Har du ikke «kortene», er du kjørt. Bla opp, ellers forsvarer vi deg ikke. At Ukraina nå går med på mineralavtalen, har to årsaker: Ukrainas eksistensielle kamp mot Russland og amerikansk tvang. For gangsterkapitalisten Trump er Ukraina (og verden) en eneste stor company town og Russlands krig en enestående mulighet til profitt. I kampen mot russisk imperialisme blir Ukraina dermed offer for Trumps kolonialisme.
«Trumps og Putins uforutsigbarhet er en myte»
Argumentet om at det finnes «voksne i rommet», svekkes for hver dag, da Trump og Musk sørger for at staten og det tidligere så sterke embetsapparatet demonteres og gjøres om til et spyttslikkingsmaskineri i en fart som ville gjort en ung Putin misunnelig. Jeg har tidligere antatt at det å snu kappen etter vinden ved første møte med pisk og gulrot har vært en putinistisk spesialitet tuftet på postsovjetisk kynisme. Nå har Lindsey Graham og Marco Rubio gjort det samme i beste sendetid.
Trumps og Putins uforutsigbarhet er en myte. Begge dyrker en taktisk uforutsigbarhet når det gjelder virkemidler og iverksettelser, de lyver og propagerer, men de store linjene ligger fast. Da Putin som fersk president var vestvendt, var det ikke fordi han var en liberal demokrat. Derimot ønsket han stans i Nato-utvidelsene, aksept for en russisk innflytelsessfære og moralsk støtte til «antiterror» i Tsjetsjenia. Og han har alltid vært klar på at Ukraina og Russland måtte ha et svært nært forhold (les: at Russland har «rett» til å dominere Ukraina). Trump setter på sin side «America first». Han driver med utpressing av Ukraina – en svært vennskapelig stat – og hjerteskjærende ydmykelse av dens leder. Flere ganger har han sagt at han vil ta territorium fra Danmark og annektere Canada – to nære allierte.
Oppfatningen om Trumps og Putins uforutsigbarhet skyldes også at vi tillegger dem motiver og interesser de sett fra vårt ståsted burde ha, men som de ikke har. Vi kan skrive side opp og side ned om USAs historie og dets «objektive» nasjonale interesser. Det lønner seg angivelig for USA å være en troverdig alliert. Men Trump har en annen oppfatning. For ham er allianser, internasjonale organisasjoner og liberale normer en klamp om foten hvis de ikke kan være redskaper for å sikre seier i det globale nullsumspillet. Nato-forpliktelsene er dessuten for dyre. At Trump ikke deler Natos selvbilde som et verdibasert fellesskap, i alle fall ikke i positiv forstand, er innlysende.
Etterretningen er her Norges harde valuta, så lenge USA ser på Russland som en motstander. Men for en amerikansk president som lenge har uttrykt beundring for Putin, som ordrett etterplaprer russisk propaganda, og som dessuten er besatt av rivaliseringen med Kina, kan det fort se annerledes ut. I praksis har han allerede kastet Ukraina under den russiske bussen. Hva angår oss, kan bestefallsscenarioet med Trump som president være at USA simpelthen mister interessen for Europa og lar oss være i fred. Verstefallsscenarioet er, som analytikeren Max Bergmann sier, ikke engang at USA forlater Nato, men at USA forblir i Nato og samtidig blir partner av Russland. Det ville være tidenes innsidetrussel (beklager, Troja). For hvilke sammenfallende interesser har Norge og trumpismens USA da? Og da kan norsk etterretning bli amerikansk valuta overfor Russland.
Her hjemme er det enighet om å øke investeringene i Forsvaret betraktelig. Det er et godt utgangspunkt. Men styrket forsvarsevne må være et mål i seg selv, ikke et BNP-prosenttall til å blidgjøre USA, noe som under Trump ikke bare framstår som idealpolitisk lite ønskelig, men kanskje til og med umulig, gitt hans transaksjonelle, bøllete og troløse tilnærming til ett og alt. Uansett hvor sikkerhetspolitisk avhengige vi har vært av USA, gjør vi best i å orientere oss mot en fremtid der vi kan forsvare oss selv, med hjelp fra våre nordiske og europeiske allierte – uten USA.
