Frontene er steile når det er snakk om biologiske kjønn. Kjønn forstås enten som binært med to mer eller mindre distinkte kjønnskategorier eller som et spekter hvor biologisk kvinne og mann er ytterpunktene. Men hva er biologer egentlig uenige om når det er snakk om biologi og kjønn?
Å si at det finnes bare to kjønn, innebærer at transpersoner utraderes, hevder Anna Blix i Klassekampen 24. februar. Men det er fullt mulig å anerkjenne transpersoners eksistens og rett til et godt liv, uten å benekte eksistensen av to biologiske kjønn. Blix hevder at dersom forståelsen av kjønn som bare eggceller og sædceller blir et dogme, baserer vi oss ikke på biologisk, faglig og vitenskapelige utgangspunkter for biologisk kjønn. Men det er stor enighet i analysen av evolusjonen, arvelover, planter og dyr om at reproduksjon og kjønn i naturen i all hovedsak er binær, og at kjønnscellene er binære.
Blix beskriver levende utviklingen fra to sammensmeltede kjønnsceller til 1,25 billioner celler i en nyfødt baby, og påpeker at på hvert enkelt steg kan utfallet bli lite grann forskjellig i hvert individ der kaskader av signaler mellom cellene skjer. Hver enkelt av oss er med andre ord satt sammen litt forskjellig fra alle andre. Men ingen biolog benekter at kjønnsutviklingen er kompleks, har små variasjoner og involverer mye mer enn kjønnsceller.
«Det er et stort politisk feilsteg å koble sosial anerkjennelse til biologi»
Blix trekker frem variasjoner som kan føre til at kjønnsorganene utvikler seg på et spekter mellom ytterpunktene testikler og eggstokker, men her er det heller ingen uenighet. DSD (difference/disorder of sex-development, tidligere kalt intersex og før det hermafrodittisme) omfatter kanskje så mye som en prosent av befolkningen. Men da er også svært milde former inkludert. Mange vet ikke at de har en DSD-variasjon før de søker behandling for infertilitet. Bare noen ytterst få har uklare ytre kjønnsorganer. Flertallet har ikke kjønnsdysfori og identifiserer seg ikke som transpersoner.
Så hva er biologene da uenige om? Uenighetene ser ut til å ligge i vektingen av andre faktorer enn kjønnsceller i kjønnsutviklingen, og ikke minst i hvilke konsekvenser DSD-variasjonene har for definisjonen av biologisk kjønn.
Spekter-modellen fremstiller den kjønnsutviklingen som er mest utbredt, nemlig biologisk kvinne og mann, som ytterpunkter på en skala. Kjønnsspekteret som beskrives, består utelukkende av DSD-variasjoner med to ytterpunkter på hver side: biologisk hunkjønn og hankjønn. Det gis inntrykk av at befolkningen fordeles seg over hele spekteret, som fargene i regnbuen. Det som ikke kommer frem, er at cirka 99 prosent befinner seg i de to ytterpunktene, og mellomrommet omfatter maks én prosent av befolkningen. Spekter-modellen viser egentlig en binær, tokjønnet virkelighet med en liten variasjon på midten.
Spekter-teorien blander også systematisk sammen biologisk kjønn og kjønnsidentitet/kjønnsroller/kjønnsnormer. DSD og transpersoners kjønnsidentitet kobles sammen til tross for at det er to ulike fenomener. Transpersoner er som regel født med en klar biologisk kjønnstilhørighet. Den binære kjønnsforståelsen forklarer både variasjonene i individuelle kjønnsutviklinger og hvorfor det store flertallet av oss likevel finnes innenfor de to kjønnskategoriene.
Spekter-modellen vektlegger variasjoner kjønnsutviklingen, men binder seg til unntakene og ikke regelmessighetene. Fokuset på minoritetene gjør at modellen høster sympati, men tilslører at forplantningen er binær, og modellen klarer ikke å forklare hvorfor kjønnsutviklingen er så stabil at tilnærmet alle tilhører en av to klare kjønnskategorier.
Hvordan de to kjønnene lever og uttrykker seg, er et helt annet spørsmål. Det er ikke biologiske kjønn, men sosiale, historisk skapte kjønnsroller, -normer eller -uttrykk som er mangfoldig, og det er de snevre grensene for hva som er tillatt oppførsel for de to kjønnene, som må utfordres. Likevel tror mange at for å beskytte en sårbar minoritet som transpersoner, må man mene at biologisk kjønn er et spekter – ellers faller den politiske og sosiale beskyttelsen bort.
Det er et stort politisk feilsteg å koble sosial anerkjennelse til biologi. Biologisk kunnskap omgjøres til en politisk slagmark, og skaper lettkjøpte poenger for den populistiske høyresiden som kan fremstå som forsvarer av «sunn fornuft». Den materielle beskrivelsen av virkelighetens to kjønn må ikke overlates til høyrepopulistene, men inngå som grunnleggende skolelærdom i analysen av kvinners stilling og i forsvaret av minoriteters rett til å leve sitt liv i fred.
