Europavisjonar
av Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud og Oda Radoor
Regi: Simen Formo Hay
Det Norske Teatret, premiere 1. mars
Det er lørdag ettermiddag, en knapp time til «Europavisjonar» har premiere på Det Norske Teatret, og jeg står nølende foran klesskapet med en paljettgenser i hendene. Det er under et døgn siden jeg sist satt med tårer i øynene over et nyhetsklipp: Donald Trump omgitt av støttespillere og håndplukkede journalister inne på det ovale kontor, som skjeller ut Volodymyr Zelenskyj.
«Hvorfor har du ikke på deg dress?» spør en korrespondent fra den høyrevridde kanalen Real America’s Voice. «Jeg lurer bare – eier du overhodet en dress?» Hånlatteren fyller det ovale kontor, og når jeg ser klippet, klarer jeg nesten ikke tro at det er virkelig.
Det er som om alt faller nå. Hva – og hvem – skal vi tro på nå? Alle følelsene rundt det som skjer i verden, hvor skal vi få utløp for dem?
Uansett, her jeg står foran klesskapet med paljettgenseren i hendene må jeg innrømme at jeg gleder meg til kveldens premiere. Konseptet er bemerkelsesverdig: «Europavisjonar» er laget som en Eurovision-musikal der vår kjente og folkekjære transeuropeiske sangkonkurranse brukes til å ta med publikum på en reise gjennom europeisk politisk historie fra 1989 til i dag.
Ekte Eurovision-hits har fått nye tekster og legges i munnen på virkelige politiske skikkelser fra de siste 35 årene. Boris Jeltsin, Tony Blair og Angela Merkel skal gi alt for å få publikum til å stemme på akkurat deres visjon: Blir det nyliberalisme, forbruk og uendelig vekst? EUs blytunge byråkrati? Eller en spirende ukrainsk folkerevolusjon?
Jeg tok på paljettgenser, faen heller, men jeg angrer ikke, det er full folkefest allerede i foajeen: Glitter og glam overalt, et hav av lilla heliumballonger hengende fra taket. På vei inn i hovedscenesalen kan min venninne og jeg plukke med oss Eurovision-effekter og flagg fra kostymekasser. Vel inne er det bare å konstatere at hele rommet har gått gjennom en massiv metamorfose.
Høyt oppe på veggen til venstre i salen er det laget en kommentatorboks, på høyre side et «greenroom». Det er hengt opp store bannere – logoene til Nato og EU, og britiske, tyske og kinesiske flagg. På scenen er en massiv lysrigg og et lett forhøyet, avlangt podium markert med glitter. Setene våre er i «Hellas»-seksjonen. På seteryggen foran finnes en liten QA-kode vi kan skanne med mobilen og bruke i stemmegivningen når den tid kommer.
Salen nærmest koker av forventning når kveldens floormanager Karl (Tord Kinge) småløper energisk inn på scenen og skal peppe publikum som før en talkshow-innspilling. Han trenger ikke prøve hardt – Eurovision-stemningen har satt seg allerede. Hele salen jubler og veiver ivrig med flaggene.
Og så smeller det hele i gang. Først ut er Mikhail Gorbatsjov (Heidi Gjermundsen Broch) og Ronald Reagan (Pål Christian Eggen) med duetten «Unite, unite Europe», som handler om Berlinmurens fall, nedrustning, håp og signeringen av INF-avtalen.
«Teater og kunst skjer aldri i et vakuum»
Siden går det slag i slag mens historien tikker stadig nærmere. Vi får se EU-pioneren Jean Monnet synge den fløyelsmyke balladen «Handel framfor krangel», mens Silicon Valleys tek-elite in spe tar form som et obskurt a cappella-boyband framført av keitete unggutter i collegegensere.
Kvelden følger ekte Eurovision-dramaturgi: To programledere (Hilde Olausson og Amell Basic) loser oss gjennom en parade av låter, avløst av innslag fra kommentator-bua og tidvis opphetet stemning i Greenroom, der verdens og Europas mektigste politiske skikkelser fra de siste 35 årene forsøker å finne utav det med hverandre.
Det er Simen Formo Hay – regissøren bak publikumssuksessen og Heddapris-vinneren «Døden på Oslo S» (2023) – som er mannen bak denne smått megalomane ideen. Som selverklært blodfan av Eurovision mener Hay at Eurovision alltid har vært langt mer enn en sangkonkurranse. Slik Hay ser det, handler konkurransen like mye om å lage det mest minneverdige øyeblikket.
Han mener også at konkurransen åpenbart alltid har vært politisk. Da Eurovision Song Contest ble etablert i 1956 var Europa var midt i gjenreisningsprosessen etter andre verdenskrig. Målet var å bringe europeiske nasjoner tettere sammen gjennom en gledesfylt utveksling av musikk og kultur.
Siden den gang har konkurransen skapt transeuropeisk samhold, men naboland har stemt partisk, kjolelengder møtt kritikk og enkelte nasjoner uttrykt misnøye mot LHBT-representasjon. Spol sytti år frem og vi befinner oss i et Europa som knaker i sammenføyningene.
Også i «Europavisjonar» snører det seg gradvis og umerkelig til: Vladimir Putin sniker seg etter hvert rundt i salen, snapper flagg fra folk i publikum og erstatter dem med russiske. I andre akt snur stemningen, mens en stor nedtellingsklokke på scenen teller nådeløst ned fra 2021 til i dag. Uten å røpe for mye skal det bli kupp av hele eventet, mens stemningen dreier og nåtida nærmer seg.
Som kjent: Teater og kunst skjer aldri i et vakuum. Denne kvelden er det som en ensom boble av vemod brister i meg, endelig finnes det rom der vi kan komme sammen og feel all the feels. Et rom der ingen følelser er for store.
Ja, jeg gråter når Angela Merkel synger om at Europa har klart det før, at vi skal klare det igjen. Og jeg vet jeg ikke er alene. Anmelderblokka har jeg lagt fra meg for lengst. Dette er teater man ikke kan forholde seg tilbakelent og avmålt analyserende til.
«Europavisjonar» er en hyllest til visjonenes kraft, og en hyllest til demokratiet. For første gang er jeg lei meg for at Klassekampen ikke har terningkast, for dette er en forestilling som bare fortsetter å gi fra den begynner til den til slutt dessverre er over. Dette er tolv poeng, full pott, reint bord, pyroflamme og glitterkanon på en gang. Vi skal klare det. Vi skal det. Kom deg i teateret!
Retting 3. mars 2025:
Opprinnelig sto det i denne saken at Gard Skagestad hadde rollen som floormanager. Det stemmer ikke, det var Tord Kinge. Dette er nå rettet.