Takk til Terje Halvorsen for to spørsmål han stiller meg i Klassekampen den 25. februar. Han tar opp min sammenligning av USAs mineralavtale med Ukraina – som president Trump presenterer som en form for tilbakebetaling for gitt militær støtte – med krigsskadeerstatningene etter de to verdenskrigene.
Allerede abonnent? Logg inn
I innlegget «Dører må opnast og laget må samlast» tek Fredrik Tønnesen frå SV i Klassekampen 31. juli til orde for samarbeid mellom Senterpartiet, SV og Raudt i energipolitikken. Tønnesen peikar på at Senterpartiet ikkje får fleirtal åleine. Det er heilt rett. Men det er òg rett at vi har vore og er den mest konsekvente krafta mot overstyring frå EU i energipolitikken. Eg vil minne Tønnesen om at SV-leiar Kirsti Bergstø ynskte å gå inn i regjering med Ap då Senterpartiet gjekk ut. Medan Senterpartiet var krystallklare på at det var heilt uaktuelt å sitte i ei regjering som fremja forslag om å starte innføring av EUs fjerde energimarknadspakke i Noreg, så valde SV altså ei heilt anna linje.
Sigbjørn GjelsvikIsraels og «verdenssamfunnets» krav om at Hamas må opphøre for at palestinerne skal «få» sin rett til en selvstendig nasjonalstat og varig fred og velferd, dreier seg om makt og i hvor høy grad den kan utfordres. Kolonihistorien viser at frigjøringsgrupper med bred folkelig støtte defineres som «voldsutøvende terrorister» inntil kolonimakten ser seg nødt til å forhandle. Da omdefineres «terrorist» til «motpart i forhandling» og «statssjef» – alt ettersom maktbalansen endres. ANCs Nelson Mandela, Sinn Feins Gerry Adams, FLNs Ahmed Ben Bella, og PLOs Yasir Arafat er bare noen eksempler. Sistnevnte ble som resultat av Oslo-avtalen 1993–94 representant for palestinske selvstyremyndigheter (PA), som i etterkant har blitt gissel for israelsk vegring mot å tillate etablering av en palestinsk selvstendig nasjonalstat. Hamas’ folkelige støtte, særlig i Gaza, kan spores tilbake til årene før Israels dannelse i 1948, og siden 2006 har Hamas vært folkevalgt styresmakt i Gaza. Når Hamas nå ikke inkluderes i planene for Palestinas framtid, betyr det at israelske og andre politikere ikke ser behov for det.
Ulrika MårtenssonEt tjuetalls rike givere har de siste ukene spyttet 4,7 millioner inn i KrFs valgkampkasse. Dersom KrF bidrar til at det dannes en borgerlig regjering, kan disse giverne spare til sammen 154 millioner i formueskatt, skriver Klassekampen 2. august. Et formidabelt beløp, men skatt betaler man hvert år. Det vil si, her er poenget å slippe å betale skatt. Så i løpet av stortingsperioden vil de «verdibevisste giverne» (KrF-leder Ulsteins formulering) innkassere 154 millioner ganger fire – altså mer enn 600 millioner. Derfor er det nok ikke utenkelig at verdiene disse «verdibevisste giverne» har i tankene, snarere kjennetegner Mammon, enn historien om Kristus som renser tempelet – eller lignelsen om kamelen og nåløyet. Man kan ikke tjene både Gud og Mammon, heter det i Bibelen. Men nå lever vi i en annen tid, og «alt til sin tid» sa Predikeren – tror jeg, eller kanskje det var «alt til sin pris» han sa, begge deler passer bra her.
Odd E. Rambøl