Unødvendig mellom konsertarenaen og kunstgalleriet.
Saya
Dirty Hit
Kanskje det først og fremst er en personlig preferanse, men i mine ører utspiller svært mye av den mest spennende musikken seg akkurat nå – som ofte før, strengt tatt – i det etter hvert digre spillerommet mellom konsertarenaen og kunstgalleriet.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
I toppform er denne Nashville-baserte, Berklee-utdannede pop-eksentrikeren nøyaktig hva verden trenger mer av akkurat nå, med nok they/them energy til oss alle. Samtidig tenderer 30 år gamle Corook mot å bli i overkant fjollete, når tøys og tull blir overtydelig kamuflasje for livslede og framtidsfrykt. For la oss stoppe opp ved de sangene som virkelig dirrer – og da mener jeg ikke den som begynner på en Adrianne Lenker-konsert i Texas. Nei, merk særlig akustiske «Joke’s on Me», om å bli såra av internett-dritt, og avsluttende og selvforklarende «OK Getting Older». Sistnevnte var briljant på ep-en «Serious Person» (2023). Den er bedre her.
Den britiske Bruce kommer åpenbart ikke fra New Jersey, men fra North Shields ved Newcastle – som garantert er arbeiderklasse nok – med tekster som kunne vært overskuddsmateriale fra Springsteen-sangboka. Ja, her er det til og med vers som begynner: My old man worked on the rail yard. Og selvsagt er det et problem at heartland-rocken til Fender mangler originalitet, akkurat som det er et problem at sangene mangler språklig presisjon til å uttrykke alle de store følelsene han føler. Da er det dessuten ingen fordel å ha med Adam Granduciel fra War on Drugs som produsent. Låtene blåses opp og får litt smør på flesket uten å tåle den ekstra vekta.
Darkside vil tømme øyeblikkene for innhold. Det er en umulig oppgave.