Aksel Braanen Sterri benytter TV2-serien «Dødsenglene» til et nytt fremstøt for å legalisere dødshjelp (Dagsavisen 21. februar). Han mener at serien viser «de skjulte konsekvensene av å forby dødshjelp», nemlig at mennesker på desperat jakt etter døden kommer i kontakt med «dødsengler» med skitne motiver. I stedet for å skvise konklusjoner ut av denne serien, som handler om skruppelløs kriminalitet, så bør Sterri heller se BBC-dokumentaren, «Better Off Dead», som nylig ble sendt på NRK. Her avdekkes ikke skjulte konsekvenser av å forby dødshjelp, men åpenbare konsekvenser av å legalisere dødshjelp. Og her får han møte dødsengler med renskårne motiver. Dokumentaren bør være obligatorisk for alle med beslutningsmyndighet og et must for alle som lot seg engasjere av «Dødsengelene» på TV2. Sjelden har vi tydeligere sett hvordan forestillingen om autonomi, at mennesket skal være uavhengig og selvbestemt, styrer debatten om dødshjelp.
For når spørsmålet om aktiv dødshjelp reises i et land, slik det skjer i Norge nå, handler det nesten alltid om uhelbredelig syke med store lidelser og kort forventet levetid «Better off Dead» viser at dette er langt fra hele bildet.
Frontfiguren, Liz Carr, er 52 år og sitter i rullestol. Hun er tydelig preget av en sjelden sykdom, men også av sjeldent pågangsmot. Hun viser for det første at det virker umulig å legalisere dødshjelp hvis det ikke er for en større gruppe. Det er utglidninger i alle land der dødshjelp er legalisert. Også funksjonsnedsettelse blir sett på som grunn til å dø, slik Carr viser fra Canada.
«Carr viser hvordan kravet om legalisering henger sammen med en frykt for – og forakt for – funksjonsnedsettelse»
Det mest interessante er imidlertid at Carr greier å vise hvordan kravet om legalisering henger sammen med en frykt for – og forakt for – funksjonsnedsettelse. «Hvis du tenker dette bare handler om uhelbredelig sykdom, tenk en gang til. Det handler om funksjonsnedsettelse», er budskapet. For viktigere enn fravær av lidelse, er retten til å bestemme over egen kropp og liv, frykten for å miste kontroll.
Alle Liz spør, svarer at dødshjelp handler om kontroll: både lovforkjemperen i parlamentet, legen som assisterer selvmord, og meningsmotstanderen, Melanie Reid, som også sitter i rullestol, men som er aktiv forkjemper for legalisering. For det danske regjeringsoppnevnte utvalget som nylig slapp sin rapport om legalisering, handlet det også om autonomi. Det handler sjelden om smerter, sier Dr Ellen Wiebe i Canada.
Det Sterri presenterer som løsning på den vanskelige balansen mellom forbud og selvbestemmelse, er å lage en vanntett lov. Her skal kun de som har uutholdelige smerter, ikke har realistiske utsikter til bedring, og som ønsker innstendig å dø, passere nåløyet. Deretter vil de møte ekte dødsengler, som Dr Ellen Wiebe. Vi kan anta at hun har nettopp det Aksel Braanen Sterri vil kalle medmenneskelige motiver når hun, da opptaket gjøres, forteller at hun har assistert over 400 selvmord. Nå er det kanskje 500? I motsetning til skurkene fra TV2, er hun en dødsengel som ikke bare elsker jobben sin, men som insisterer på at hun holder seg innenfor loven. Men hvis noen hadde greid å lage en vanntett og velfungerende lov, ville det altså vært som første samfunn i verden. Og et raskt google-søk viser at heller ikke Ellen Wiebe går klar av anklager om å ha avlivet litt for mange. Så her viser Sterri en utrolig tillit til det norske sosialdemokratiet.
Men det som først og fremst torpederer Sterris og andres argumentasjon, når «Dødsenglene» brukes som brekkstang for en debatt om legalisering, er at det også med en streng og restriktiv dødshjelpslov vil være mennesker med dødsønsker som ikke oppfyller offisielle kriterier. De kan oppsøke lyssky aktører og man vil vært like langt, med nye TV2-dokumentarer som skaker befolkningen og nye krav om legalisering for ytterligere grupper. Hva i all verden skulle være argumentet mot at nye grupper får støtte for sine krav, hvis bottom line er rett til selvbestemmelse?
